12 dager too go… Og det går fort… Hus som skal vaskes ned, visumsøknader må være sendt, flybilletter må kjøpes, hvor drar vi, hvor er det regntid, hvilken årstid passer best å besøke de ulike landene, hvilke områder er trygge, hvilke vaksiner må vi ha, hva MÅ vi se, hvordan reiser man innenlands – båt/buss/taxi? 1000 spørsmål som må besvares før vi kan tar valget om hvor vi skal bevege oss neste gang. Men jeg ELSKER det:-) Å tilbringe kveldene foran pc’n for å lese om alt det spennende vi skal oppleve på ferden gjør meg overbevist om at denne gangen har jeg tatt et riktig valg.

Hva hadde livet vært uten flyavganger og opplevelser.

Dette er den foreløpige planen vår:

Phuket – Chiang Mai – Mandalay – Bagan – Yangoon – Manila – Cebu – Boracay – Palawan – Streetlight – Vientiane(Laos) – Angkor Wat – Phnom Phen – Darwin – Sydney – Blue Mountains – Canberra – Melbourne – Tasmania – Adelaide – Perth – Melbourne – Fiji…..

Og så vet vi ikke no mer, kommer ann på lommeboka, jobben, tålmodigheten og humøret;-) Jeg gjorde en tilsvarende reise i 2001/2002, men da uten Thea, men tenker at det vil bli så utrolig spennende å oppleve verden sammen med viktigste personen i livet mitt… Thea. Jeg gleder meg så enormt til å vise henne at verden er et flott sted å oppholde seg, se ulike kulturer, møte masse mennesker, smake på all slags mat og frukt. Jobbe frivillig på Streetlight med barn/ungdom som bor på gata, og som ønsker å endre på livet sitt. Jeg håper vi kan lære de barna/ungdommene norsk, da de har ytret et ønske om å lære språket. Usikker på hvilke arbeidsoppgaver vi vil få, men det er ikke det viktigste, vi vil få nye opplevelser i livet vårt. Så klart er vi spente og tenker på hva som vil møte oss på Tacloban, men vi har ingen bekymringer, kun nysgjerrige på hva som vil møte oss. Gleder oss masse til å «jobbe» på Phillipinene.

Les mer om Streetlight her:

https://www.streetlight.org/

Det vil bli et minne for livet for oss begge å få lov til å være med å gjøre en forskjell for disse barna på Tacloban.

Det blir ikke bare frivilligarbeid dette året, oppplevelsene vil stå i kø, og jeg er klar til å suge til meg alt. Thea er ennå ikke helt sikker på hva hun har sagt ja til, men hun er iallefall spent og gleder seg til å reise verden rundt med sin gale mor (som hun selv sier).

Reisen vil sikkert by på mange utfordringer og utfordring nr. 1 tror jeg vil bli å finne tid til å undervise. Vi må sette opp oss en plan for dagene vi skal ha hjemmeskole og å sette opp en plan og følge denne (skulle ønske jeg var strukturert) 🤣

Utfordring nr 2….. Usikker…. Er ikke skapt for å tenke sånn, iallefall ikke bekymre meg. Dette blir bra. Sier som Pippi, dette har jeg aldri prøvd, men det går sikkert bra.

Vi tar det som det kommer.

Dette er hva vi har behov for i et år, og alt dette skal ned i 2 ryggsekker, med maxvekt på 40 kg. Det skal bli spennende å se hva vi prioriter å ta med, og hva som må bli igjen hjemme. Heldigvis kommer May Kristin og Co ned i jula, og vi må vel be de fint om å ta med det som er nødvendig for neste halvår, men vi klarer oss sikkert fint uten å…. 🙂

Da må jeg avslutte for i kveld for å vaske det siste som gjenstår, og jeg er ####lei vasking, men en trøst er at jeg skal ikke vaske ett gulv eller tørke støv på 1 – Ett ÅR!!! 😍

Vi forlater fjellbyen Ella med vemod, men vi var klare for nye eventyr ved kysten. Nå skulle vi oppleve Arugam Bay og bading. Bilturen skulle ikke ta så lang tid, men når man svinger venstre istedet for høyre, ble det et par timer ekstra i bil. Og med 35 varmegrader og stekende sol på toppen, ble det varmt for en varmblodig trønder og cabriolet fikk være cabriolet og vi måtte lukke igjen taket. Det kunne også være fare på ferde, elefanter i veien:-)

Ikke så mye elefanter å se, men vakker solnedgang fikk vi med oss. Og en dukkert eller 10.

Flotte bungalower på hotellet, men dårlig service og mat, men spiste gjorde vi alikevel:-) Vi ble her i bare to dager, før vi satte snuten sørover. Vi hadde planer om Mirissa, men pga terrorangrepet, var vi anbefalt å holde oss unna store folkemengder og turistplasser, så vi valgte en liten by utenfor Tangalle. På veien måtte vi passere Yara Nasjonal Park, en park med mange elefanter. Vi hadde et håp om å se en elefant eller 2, men sjansen var 50/50, så jeg hadde ikke helt trua. Derfor ble gleden stor da Nuwan roper «ELEPHANTS». Opp med kamera, og vi knipser ivei. Utrolig spennende å være så tett på elefantene.

Det var ikke anbefalt å passere elefantene nærme på veien, men det var ingen annen vei forbi. Grunnen til det er at turistene ofte gir elefantene mat, og da søker elefantene mot bilene når de nærmer seg… Vi kjørte rundt i en liten Mazda cabriolet, som nådde elefanten til knærne:-) 🙂 4 elefanter passerte vi på veien.

Da vi endelig kom oss forbi elefantene, var vi klar for mere kyst, Tangalle here we come.

På kartet ser Sri Lanka ut som et veldig lite land/øy, så det skulle gå fort… 😦 Men der tok vi feil, og som de matglade reisende som vi er, ble vi jo så klart sultne på veien og måtte stoppe ved den eneste åpne «kroa» på veien. De hadde nettopp servert lunsjbuffet, og egentlig stengt av for dagen, men vi fikk forsyne oss av restene og Nuwan fikk servert nystekt fisk, med masse bein. Et smakfullt måltid for en rimelig penge, 75 kroner for alle 3, for nydelig hjemmelaget lunsj.

Nå var vi klar for siste etappe mot Tangalle. En liten road movie fra Sri Lanka.

Det var folk, biler og tuk tuker overalt, hele tiden.

Vi ankom Tangalle sent på kvelden, og vi måtte løpe ut å kjøpe oss middag, da det var innført portforbud over hele øya etter kl 21. 00. Vi voksne fikk mat og Thea fikk kost seg med hundene, en fin kveld.

Mat, mat, mat, mat….. Vi våknet opp til en deilig frokost med masse nyskåret frukt, en flott fargepalett som ble servert… Vi var ikke alene om å like frokosten, det kom et titalls aper og ville dele måltidet med oss.

Resten av dagen ble tilbrakt på ei solseng stort sett hele dagen, det var ei stille stemning over hele øya etter angrepet. Og faktisk var det deilig å bare være LAT:-) Men fokuset på mat, slipper vi aldri, så da vi observerte noen fiskere som dro inn dagens fangst, var vi ikke sene om å joine de og overvære fangsten. Jeg for å se på all den deilige maten, mens Thea ville redde flest fisk, og kastet de ut i havet igjen:-)

En lokal kar tok kontakt med oss og lurte på om vi hadde lyst på lunsj? ALLTID:-) Vi fikk velge fisk fra dagens fangst, så skulle hans familie tilberede et typisk Sri Lanka måltid…. JAAAAA, ropte vi av glede… Mat må vi ha. For et måltid!!! Og for en gjestfrihet. Aner ikke hvor mange som bodde i det lille huset, men det var både tanter, onkler, besteforeldre, sønner og barnebarn der å hilste på oss.

Thea fikk være med å lage middag, hun fikk ansvaret for å skrape kokosen ut av nøtta. Dette gjorde de daglig, var ikke no kokosmelk på boks å få kjøpt der.

My lord, så mett har jeg aldri vært… Iallefall ikke siste 14 dagene. Takk for et nydelig fiskemåltid, det vil aldri glemmes.

Senere på kvelden måtte vi ut å kjøpe oss litt godt for å ha på senga, vi kunne jo ikke ut etter 21.00. Masse lys var tent i sentrum av byen til minne om ofrene i angrepet. Et sterkt syn for oss alle.

En stor tragedie for Sri Lankas folk, næring og renommè.

Thea tok et surfekurs på Bali, og fikk nå sitt andre surfekurs, nå er hun straks klar for Surfers Paradise i Australia neste vår.

Dagen etter tok jeg og Thea turen til Mirissa for se på stranden og klippene.

En reise tar alltid ta slutt, og det gjør også denne reisen. Vi måtte bevege oss mot Colombo og flyplassen, men først et lite stopp i Galle. Jeg måtte bare se Fyrtårnet i Galle. Sikkerhetsoppbudet i Galle var stort, og det var politi hver 10 ende meter rundt fortet.

Thea fikk hilse på en av de.

Nuwan parkerte bilen for at vi skulle ta spasere en runde i fortet og spise en is eller 10. Det var utrolig varmt innenfor bymuren, så vi slengte oss ned på en sofa og ble der et par timer. Da vi kom ut kom et titalls gutter mot oss og ropte «police, police take your car». Nuwan hoppet på scooteren og guttene kjørte han bort til bilen. Området rundt bilen var sperret av, og politi og ambulanse hadde tatt oppstilling. De hadde vedtatt at bilen skulle elimineres. I krisesituasjoner skal alle biler merkes med kontaktinformasjon og dette hadde Nuwan glemt. På bakhylla i bilen, lå Thea sine to sekker, noe de anså som merkelig, og derfor var det planlagt å fjerne bilen. Takk til guttene som reddet Nuwan fra å miste bilen siste dagen av ferien.

Nuwan måtte i avhør, og jeg og Thea gikk å…. Gjett da??? Spiste lunsj:-)

Etter maten kjørte vi fort fra Galle og satte snuten mot flyplassen i Colombo. På flyplassen var sikkerheten massiv, og vi følte oss trygge. Mange timer ble tilbrakt her, Før vi endelig fikk take off.

Vel hjemme fikk vi oss en svett, men hyggelig busstur opp Østerdalen 🙂

Takk for oss Sri Lanka, håper vi en dag sees igjen.

Endelig kom vi oss til Ella, en fjellandsby ca 1000 moh. De fleste som reiser til Ella, ønsker å vandre i fjellene, og det hadde vi en plan om også, men det var for varmt for 2 trøndere.

Før vi hadde rukket å komme oss av toget, dro Nuwan med seg Thea på bollespisingkonkurranse. Det ble ingen seier denne gangen, men innsatsen skal man ikke klage på. Det var ikke så vanskelig å sitte på tribunen og følge med Thea, hun utmerket seg godt i mengden med Singaleserne.

Ettersom det var for varmt til å løpe i fjellene for a mor, kjørte Nuwan oss opp i fjellene, så nært som mulig Adam’s Peak. Istedet for hiking i fjella, ble det en iskald Lion, velfortjent etter en storartet togtur🤣

Som alle andre som besøker Ella, måtte vi også ta turen til Nine Arches Bridge. Hadde aldri trodd jeg skulle bli så imponert over ei bru, ute i jungelen i Sri Lanka, men tross 33 grader, maktet jeg å vise entusiasme for denne brua. Det var verdt gåturen i solsteiken.

Litt leskende drikke måtte til og hva smaker vel bedre enn fersk kokosnøtt midt ute blant bruer og te busker.

Te er Sri Lankas 3 dje viktigste export vare, og tebusker kan man se mye av i Ella. På grunn av den fuktige luften er Ella et perfekt sted for dyrking av te. Teplukkere som smilte og hilste på oss, var å se overalt. ikke disse da:-)

Hva er vel mer naturlig å besøke når vi er i Ella, enn en te fabrikk? Vår hyggelige og serviceinnstilte husvert anbefalte oss å besøke HalpeTea Factory. Verten ringte en venn som ringte en venn, og der satt vi i en tuk tuk på vei opp fjellsiden, på vei til Halpe.

Inne i fabrikklokalene fikk omvisning i produksjon av te. Alt fra sanking, sortering av te til eksport og egenbruk og pakking. Guiden vår fortalte med stor entusiasme om tehistorien til Sri Lanka og da var tesmaking en selvfølge.

Når vi først hadde leid oss en tuk tuk, så måtte vi cruise rundt i Ella og se hvilke andre severdigheter landsbyen hadde å by på. Tempel er det mange av på ri Lanka, og også i Ella. Vi ble anbefalt å besøke The Dhowa Rock, templet er over 2000 år gammelt. Buddhaene er godt bevart på innsiden av tempelet.

Etter å ha drukket litersvis med te og hilst på buddhaer, måtte de 2 matglade turistene stoppe ved første mulighet og kjøpe seg grilla mais, før vi var klare for neste severdighet…

Vår kjære sjåfør kjørte oss til Ravana Falls, og der var vi ikke alene denne dagen. Det var helligdag i Sri Lanka, og mange hadde tatt turen hit, enten for å vaske klær eller en svett kropp.

Ikke så mange som bruker bikini i Sri Lanka, der bader de i det de står og går i, men funker fint det også.

Etter 2 netter i Ella, var det på tide å bevege seg. Sri Lanka er ei lita øy, men så mye å oppleve. 14 dager er iallefall ikke nok. Vi måtte ta farvel med et fantastisk vertskap som stilte opp for oss 24/7. Håper vi en dag sees igjen.

Ella Homestay anbefales på det sterkeste, rimelig, sentral beliggenhet og Sri Lankas beste frokost. Hjemmelagd av døtrene til verten.

Vi ankom Colombo på lørdagsnatta ca 01. 45 og ble plukket opp av kompisen vår som vi møtte i Bali – Nuwan. De første 2 nettene bodde vi hos Nuwans foreldre i en liten village vest for Colombo. Når jetlaget og humøret var på topp igjen, og varmen hadde nesten tatt livet av oss, bestemte vi oss for å bevege oss opp i fjellene – Nuwara Eliya, ca 1850 moh. En liten by hvor de fleste Singaleserne ferierer, ettersom de feirer nyttår i disse tider, var det masse folk. Men få bleike nordmenn var å se. Det var oss og en håndfull andre hvite i byen. Vi hadde booka oss inn på et lite homestay, med 3 rom til utleie, kosli og rent. Frokosten ble inntatt i strålende sol med utsikt mot Sri Lankas høyeste fjell -Pidurangala.

Resten av dagen tilbrakte vi rundt Lake Gregory med en gåtur, yogaøvelser og safari i Moon Plain. Man kan ikke klage på naturen i Sri Lanka.

Lake Gregory

Yoga i parken 🙂

Utsikten fra Moon Plain

Dagen etter en god natts søvn, var vi klar for en av Sri Lankas høydepunkter…. Togtur på 3dje klasse.

Hva skal man si, det er ikke fullt, før det er overfullt…. Vi tok toget fra Nuwara Eliya og til Ella, en tur på ca 3 timer. Thea pakka ned Ipad og øretelefoner og så frem til en hyggelig tur med flott utsikt gjennom Sri Lankas teplantasjer og vakre natur… Hvor feil kan man ta…. Toget var allerede fullt ved avgang, men vår kjære venn Nuwan forsikret oss om at dette gikk bra. Første 1, 5 timen var fin, mens vi ennå hadde fjelltemperatur og toget var fullt, men hva skjer når man stopper ved neste stasjon og toget er fullt, jo man slipper av 10 personer og lar 80 nye gå på… Mildt sagt stappfullt tog.

Heldigvis for meg som reiser med barn, fikk vi seteplass, men plass til føttene var det ikke. Thea satt med beina i fanget mitt, og jeg ba Thea om å sitte helt rolig og puste med magen. Plutselig blir det mye støy og roping rundt oss, og vi ser ei dame som har svimt av i varmen. Thea blir redd for at damen kan dø. Noen trivelige spanjoler tar ansvar og får liv i damen. Damen våkner opp meget forvirret, men etter en stund er hun fin… Heldigvis.

Prisen vi betalte, 1, 40 NOK for Thea og 2 NOK for meg, så var jeg glad da vi endelig kom til Ella. En togopplevelse jeg ikke kunne vært foruten.

Endelig i Ella.

Toglivet i Sri Lanka.

Thanks for joining me!

Good company in a journey makes the way seem shorter. — Izaak Walton