Tathra til Phillip Island

Egentlig bare en lang distanse som var nødvendig for å nå målet – Phillip Island. Vi hadde bestemt oss for at nå hadde vi behov for å være rolig et sted, litt mer enn et døgn. Valgte oss derfor Phillip Island, 2 timer utenfor Melbourne, hvor vi skulle levere bilen.

Vi kom over et nytt område hvor det nylig hadde vært bushfire, og vi kjørte  nesten hele dagens etappe langs brent skog. Det var en del arbeids langs veien for å rydde opp, det vil ta tid å rydde opp etter årets bushfire antar jeg.

Etter å ha kjørt langt i ganske så dyster natur, utbrøt Bestemor, nei, nå må vi ha oss en is. Skjønner godt at de som sitter bak i en bobil, har behov for en is eller en stopp ganske så ofte. For et bråk, alt av kjeller, kopper og kar skranger verre enn verst. Glad jeg var den heldige vinner av å få kjøre.

Overnattet i Lakes Entrance en natt, for vi var i mål. Veldig kjølig, men Grethe hadde noe på lur, for å varme seg, så vi overlevde i kulden.

Aldri mulig å sove litt utpå i Australia, her må man opp og ut av campingen for 10. Etter en god og varm dusj, var vi klare for frokost og komme oss avgårde. Rakk ikke å kjøre lengre enn 100 meter, for vi så masse folk, hester og boder, og vi matte stoppe og se – ikke no rat det tar tiiiiid å kjøre i Australia.

Vi aner ikke hva som foregikk, men vi fikk kjøpt med oss et par tre kilo med ferske reker, og da var vi fornøyde.

Phillip Island – pingvinøya 🐧 🐧

Phillip Island er mest kjente for sine små kolonier av pingviner som kommer opp fra havet ved solnedgang for å finne rederne sine. Jeg og Thea var å så paraden sist gang vi var i Australia, så jeg ble igjen i bilen, mens resten overvære pingvinparaden.

Vi lovte kidsa å være rolige et par dager på campingplassen, og det klarte vi. Kidsa hoppa på jumping pillow og vi koste oss i «varmen» .

Noen late og deilige dager på Phillip Island, før et par dager i storbyen Melbourne.

Bulli til Tathra.

Bulli Camping var en flott liten campingplass som lå like utenfor Wollongong. Vi ankom campingplassen på ettermiddagen og sola skinte fra skyfri himmel. Alle tok en velfortjent dusj og vi lagde oss deilig middag. Dekket på bordet, og plutselig blåser alt av bordet, og Grethe roper forferdet «vi kan ikke spise ute, maten blåser bort». Og vi ser opp på himmelen, og alt er plutselig totalt svart.

Det var en spennende natt, med skikkelig shaking av bobil og tordendrønn, men vi sov godt i vår kjære lille Britz, unntak av 4-5 do turer. Dagen etter hadde vi planlagt å kjøre sørover langs kysten, men når man stoler blindt på GPS’n, så vet man ikke hvor man ender opp. Vi fikk en absolutt vakker reise, gjennom dramatisk natur til nasjonalpark, og vi endte nesten opp med å gå tom for diesel midt i nowhere….. Ikke alltid man forutser avstanden i Australia, men dieseltanken var litt under halv, og vi skulle ikke kjøre sååå langt. Men opp et fjell, ned et fjell, kjøre flere mil med sletter med tørt gress, dro på på tanken. Så da lyset for reservetanken slo seg på, så kjente jeg at jeg ble litt svett, men tenkte at det finnes alltid en løsning. Vurderte et sekund å kle opp Grethe i miniskjørt, og sende henne til en gårdene oppe i fjellsidene, én av bøndene måtte ha diesel. Men i det jeg åpnet munnen, for å fortelle at nå er vi tom for diesel, så kom Grethe på: «sjekk kartet, det sier alltid ifra om det er bensinstasjoner i nærheten». Og jaggu, 8 km til nærmeste «bensinstasjon», PUUUHHH…. det ordner seg alltid.

I et lite sekund var jeg glad for at jeg har gullhår i rævva.

And then we hit the road, happy and full of diesel.🤣

Etter vakker utsikt, må man ha seg litt mat, og vi var så heldige å kom over et lite bakeri i byen Milton.

Vi kjøpte også inn «litt» frukt på reisen gjennom Australia. Bestemor ELSKER å prøve alt nytt og spennende, og klarte aldri å gå tomhendt ut fra en eneste butikk, til Grethe store frustrasjon. Grethe er en garva bobilcamper og vet hvor liten plass det er i en bobil, men hun har aldri vært på tur med fam. Bae. Mat må vi ha, gjerne nok til hele nabolaget, og plass finn vi alltid. For å si det sånn, plass fant vi og spiste gjorde vi å🤣 Vi måtte smake på alt fra smakfulle mangoer, pasjonsfrukt, aprikoser, epler, små pærer og til og med bittesmå druer….

På dagens etappe kom vi over et større område hvor det hadde vært bushfires, og det var et tragisk syn. Nedbrent skog, og flere nedbrente hus kom vi over.

Etter noen timers kjøring kom vi frem til en liten by, Mogo, hvor flere av byens bygninger hadde gått tapt for flammene. Det som sto igjen av bygninger, var flotte eldre bygg.

5 timers kjøring, ble til en 8 timers tur, men artig å stoppe og smake på det Australia har å by på. Vel fremme i Tathra ble både sjåfør og kids fornøyd. Thea og Emma tilbrakte resten av kvelden med å trene på ei svær jumping pillow. Senere gikk jentene i fellesromet for å se film, liiiitt lei av å kjør bobil. Men klaga ALDRI👌

Da ble det natta i Tathra etter en lang og fin kjøretur.

Blue Mountains.

Blue Mountains er en robust fjellregion vest for Sydney. Kjent for dramatisk natur, eucalyptus trær, waterfalls, de tre søstre (sandstein formasjoner) og flere små byer med cafeer, gallerier, guesthouse og flotte hager. Vi hadde planlagt å campe 2 netter i Katoomba, som ligger midt i hjertet av Blue Mountains, men vi hadde ikke tid til mer enn en natt. Men er man opp om mårrån, så er det utrolig hva man rekker over.

På veien hjem fra Wentworth Falls, kom vi forbi en liten by på veien, og vi stoppet for å se oss rundt. Leura var en liten pittoresk by, med flere småbutikker med masse spennende mat og mye annet krimskrams. Vi endte opp med en is og masse klær.

Og så måtte vi sove litt igjen, før en ny dag med flere opplevelser. Vi hadde planlagt en tur til Echo Point og en tur ut til de tre søstre.

Turen ble litt lengre enn planlagt, og det ble fort varmt utover dagen, så vi ble overlykkelige da vi skjønte at det gikk en kabelbanen opp til toppen, like foran oss. En morsom opplevelse for bestemor som har høydeskrekk.

Litt mat måtte vi ha i magen, før vi skulle kjøre sørover mot Wollongong. Kom forbi en kosli liten cafe, Yellow Deli, nydelig organisk mat.

Sydney

Heldigvis var ikke kjøreturen fra Hunter Valley så veldig lang. Totalt i kjøretid tok vel turen ca 2, 5 time, men når vi så et skilt om et ett eller annet spennende, så måtte vi stoppe opp og se. Vi har fått smakt på flere spennende iser, vært innom flere bakeri og stoppa innom flere småe søte byer på veien. Så da tok turen noen flere timer.

Vi ankom campingplassen som lå et stykke utenfor Sydney utpå ettermiddagen. Sultne og smågrinete, løp vi til kjøkkenet hvor vi lagde oss nydelig middag, og så hoppa vi i seng.

Når vi reiser rundt i Australia er vi som oftest i seng rundt 9 hver kveld, og da er det helt stille over hele campingen. Aussiene er tidlig i seng, for så å opp tidlig for å jobbe, før sola varmer for mye. Jeg synes det er så utrolig deilig å våkne uthvilt hver morgen, noe som jeg og Thea har gjort i flere måneder nå. Skal bli tøft med vekking kl 06.30 hver morgen om en måneds tid, men det må vel la seg gjennomføre.

Jaja, de to eldste måtte iallefall ha vekking neste morgen, de skulle rekke et fly til Ayers Rock. De hoppa inn i en taxi og dro av gårde, mens jeg og jentene skulle kose oss i Sydney et par dager. Jeg og Thea var i Ayers Rock forrige gang vi var i Australia, derfor valgte vi å kose oss i bobilen.

Camperlivet i Sydney er spennende, men vi måtte utforske bylivet også, så dagen etter tok vi bussen inn til Sydney City.

En hel dag i Sydney var over, og vi hoppet på bussen hjemover. Forhåpentligvis var bestemor og Grethe kommet tilbake. De satt i bobilen og ventet på oss.

Manly Beach og musicalen Six

Det er ikke tid til å sova bort sumarnatta, når man skal kjøre deler av Østkysten i Australia på 16 dager. Vi hoppa opp neste morgen og kom oss på bussen ned til Manly Beach.

Koste oss med shopping og en øl, før vi tok ferja inn til Circular Quay nok en gang. Damene ville oppleve Operahuset fra sjøsiden.

Vi spiste middagen på brygga ved operahuset, før vi skulle på musicalen Six. Billettene hadde vi kjøpt for lenge siden, men ingen av oss viste at vi ville bli sååå slitne etter noen dager på roadtrip. Men jaja, vi måtte no gå, da vi allerede hadde billettene. Jeg vurderte å kjøpe med meg nakkepute, i tilfelle jeg sovna.

Jentene var litt usikre på hva vi egentlig skulle på, men de var ved friskt mot. Alle trodde egentlig det skulle bli en kjedelig opera, med kjedelig teater. Men SHIT!!! Dette var noe av det bedre jeg har opplevd av en musical. Jeg var trøtt i cirka tre sekunder, så var jeg lysvåken resten av forestillinga. For en energi som disse dame utstrålte og for noen stemmer. En utrolig spennende historie om Henry den 5, sine 6 koner. Det var mye latter og fargerike kostymer på damene. Når forestillinga var over, var det ingen av oss som ønsket å forlate salen. Vi ville ha MERE!!!

Fire dager i Sydney er over, og vi er klare for Blue Mountains.

Brisbane til Sydney

Vi var så spente på å få besøk, så vi satt å passet på at alle hjemme i Trøndelag var våkne klokka 04.00, slik at de skulle rekke flyet ned til Brisbane. Og at alle møtte opp på flyplassen til riktig tid, og gikk på flyet, men…… Det hadde lavet ned masse nysnø samme natt, og flyet måtte avvises, få ny tid, og you name it…. Ting tar tid….. Flyet fra Værnes ble forsinka til Stockholm med 2 timer, og da rakk de ikke neste fly til Singapore, hele ruta måtte endres ned til Brisbane. Og det verste av alt, de måtte innom Kina, og i disse Coronatider, ble Thea redd for at de ikke kom inn i Australia. Thea trodde alt håp var ute for besøk. Vi lasta ned appen Flight radar og fulgte de hele veien, de var på vei!!!!

Hele gjengen sov over ei natt i Brisbane før vi henta ut bobilen, og jeg og Thea var klar for roadtrip nummer 2 i Australia. Forrige roadtrippen til meg og Thea, kjørte vi fra Brisbane og nordover til Cairns, nå skulle vi kjøre sørover og helt ned til Melbourne.

Før vi henta ut bilen, måtte vi innom Lone Pine Park og kose med koalaene og kenguruene. Det er forskjell mellom statene i Australia hvor det er lov å holde koalaer og ikke, og i staten New South Wales var det ikke lov, så da måtte vi kose litt, mens vi fortsatt var i Queensland.

Thea og Emma fikk holdt en Koala, som er «number one to do» i Australia. Vi voksne fikk kosa med kenguruer, og som Grethe sa «dette hadde jeg aldri trodd jeg skulle få oppleve». Dyrelivet i Australia er så spennende og forskjellig fra hjemme, og det er ikke såååå mange slanger🤣.

Vi fikk hilst på masse forskjellige dyr i Lone Pine Park, og etterpå var vi klare for å «hit the road». Hentet ut bilen i Brisbane og hadde bestemt oss for å kjøre til Toowoomba, og sove der 1 natt.

Ankom Toowoomba sent på ettermiddagen, og regnet plaska ned. Det var stor fare for flom langs ruta, og vi fikk beskjed om at vi burde holde oss oppdatert på nett, hvor eventuelt veiene var stengt. Men for ei som ikke har evnen til å føle frykt, så kjørte vi på, og håpte det gikk bra (og det gjorde det)🤣.

Og som den drevne sjåføren av bobil som jeg er, så tenkte jeg det ville være lurt å kjøre med solskjerminga ute, mens vi kjørte ut av campingen. Særlig.

Jaja, vi fikk ikke reparert solskjerminga, men vi kunne ikke gå i kjellern av den grunn. Vi var klare for flere opplevelser. Vi kjørte til Tamworth.

Tamworth er en liten by vest for Brisbane, som er kjent for country festival og sin svære «Golden Guitar». Morsomt i Australia, det er STORE figurer plassert rundt omkring i landet, en stor banan, en stor potet, en stor elefant og en dinosaur. Skjønner ikke helt poenget, men arti for en trønder.

Vi valgte å kjøre New England Highway store deler av turen nord for Sydney, da vi ønsket å oppleve countryside, fremfor sjø og strand. Sov i Tamworth i 2 netter, før vi kjørte til Hunter Valley.

Hunter Valley – vindistrikt i Australia.

Hunter Valley er vindistrikt nummer en i Australia, kjent for sine shiraz og semillion. Vi fikk fortalt historien om John Hunter som var en marineoffiser på tidlig 1800 tallet, og som var svært glad i vin. Han utkommanderte noen av sine soldater til å sjekke ut jordsmonnet i distriktet nordvest for Sydney. Jordsmonnet var bra, og det ble dyrket druer til produksjon av vin. Derav navnet, Hunter Valley. Distriktet utgjør rundt 3% av Australias totale vinproduksjon og er en av landets mest gjenkjennelige regioner. Det finnes i overkant av 120 vingårder i dalen.

Vi booka oss inn på en liten campingplass midt i Hunter Valley, og skulle være der i 2 netter. Australia er et stort land, så vi hadde ikke ingen tid til å kaste bort på turen. Vi ankom HV i 2 tiden på formiddagen, og vi fikk høre om et bryggeri som hadde ølsmaking klokka 16.00. Parkerte bobilen og løp ned til Potters Brewery for å delta på ølsmaking. Viktig å få med seg ALT!!

Etter ølsmaking, tok vi taxi ned til Cessnock for å spise middag på en av de lokale barene i byen.

Dagen etterpå hadde vi bestilt oss en guidet tur i distriktet, med verdens søteste guide, hun kjørte oss rundt overalt hvor vi ønsket å dra.

Vi startet på en vingård like ved campingplassen, men ingen av vinene falt i smak hos noen av oss, kjørte deretter til…..

Etter å ha smakt oss igjennom 7 ulike viner, 4 sorter med oliven, var vi klare for lunsj med utsikt. Og det fikk vi.

Rakk så vidt å fordøye maten, før vi måtte hoppe inn i bilen, og gjøre oss klare for vinsmaking nummer 3. Nå skulle vi smake på Lindeman, som vi også får hjemme i Norge. Vi fikk også deltatt på sjokolade- og ostesmaking. Både liten og stor var fornøyde med smakinga.

Deretter dro vi til en vinkjeller, hvor vi fikk smake enda flere oster, med anbefalte viner tilsatt til hver ost. Smaksrike oster og nydelig vin.

Da trodde vi at vi var ferdig for dagen, da dette var siste besøk, men neida. Det var jo et bryggeri ved siden av vinkjelleren, og da måtte vi teste craft beer også.

Grethe hadde ikke lyst på mer alkohol idag, så hun valgte dessert istedet. Nydelig ostekake (trodde hun).

Nå trodde vi at en interessant og smaksrik dag var over for denne gang, vi skulle hjem å slappe av. Neida, det kom en guide bort til oss og spurte om vi hadde vært på vodka-, gin- og likørdestilleriet, nei, det hadde vi ikke. Og dermed var vi plutselig klare for nok en smaking. Mye godt å smake på i Hunter Valley, både for liten og stor. En nydelig dag var over for denne gang. Vi fant senga tidlig denne dagen.

Våknet friske og raske til en ny dag i HV, og vi skulle til Sydney. Først skulle jentene få seg en ridetur i vakre omgivelser. Det regnet ikke med måte, mens vi kjørte opp til stallen. Men i det jentene setter seg på hestene og er klare for tur, skinner sola opp og været viser seg fra sin beste side.

Jentene var storfornøyde med rideturen, og vi satte bobilen i retning Sydney og storbylivet.

Brisbane er kjent for sin ungdommelige iver, gode vibber og 280 dager med sol. Brisbane er Australias tredje største by, og det bor ca 2, 5 million mennesker i byen. Vi var så heldige å møte ei svært hyggelig dame via Facebook, og gruppa Host a Sister. Host a Sister er et fellesskap for reisende damer. De fleste er single damer som tilbyr overnatting i sitt hjem, til reisende damer. Damen vi var så heldig å få bo hos, hadde hatt flere reisende kvinner hjemme hos seg, og gode anbefalinger hadde blitt delt på gruppa. Hun hadde en hund og en katt, og et opphold her var perfekt for Thea. Dagene gikk med til lufting av hund, og kosing med begge 2 dagen lang.

Det var utrolig deilig å bo i et «hjem» i en uke, må ærlig innrømme at vi var lite late denne uka. Kanskje litt for at vi var så spente på besøket som skulle komme, bestemor, verdens beste Emma, og tidligere kollega fra Fides, Grethe. De siste dagene før ankomst telte vi timer og minutter, dette hadde Thea gledet seg til i 2 måneder. Helt ærlig, Thea hadde ikke holdt ut om ikke Emma og bestemor kom til Australia. Savnet var for stort til venner og familie. Men da hun fikk vite at Emma skulle komme til Brisbane og være med oss i 3 uker i bobilen, så gikk tiden forholdsvis raskt frem til de kom.

Dagstur ut til North Stradbroke

Mens vi telte ned timer og minutter måtte vi oppleve litt av hva Brisbane hadde å tilby, og da var en båttur ut til North Stradbroke et naturlig valg.

South Bank i Brisbane

South Bank er kjent for sine grøntområder og badestranden midt i hjertet av Brisbane. Badestranden er handmade, og i området rundt er det flere flotte restauranter og barer, noe for enhver. Flere griller er satt opp til fri benyttelse rundt bassenget.

Togtur til Moowoolomba

Tidligere i høst skrev Kvinner og Klær en reportasje om oss 2. Og etter å ha lest reportasjen var det ei hyggelig dame som tok kontakt med oss. Hun skulle besøke familie i Australia, og skulle være her i 3 måneder. Vi har holdt kontakten via sosiale medier, og mens vi var i Brisbane, oppdaget vi at vi var ikke så langt unna hverandre. Vi ble invitert ned på besøk på farmen i Moowoolomba for å besøke de, og vi er ikke tunge å be, så vi hoppa på toget sørover.

Da Thea hadde kost seg ferdig med hesten og fortløpende holdt meg orientert om hvor mange dager, timer og sekunder til bestemor og Emma kommer. «Mamma, nå er det bare 3 dager, 11 timer og 23 minutter igjen te dem kjæm». «Mamma, æ kainn ikke tru at det e sant at Emma kjæm helt te Australia å besøke mæ» Mamma, No e det bare 2 daga, 6 minutt og 37 minutt te dem kjæm «. Og sånn gikk uka i Brisbane, vi har iallefall lært oss klokka på turen, om ikke no anna.

Ferjeturen ut til Koh Rong Sanloem gikk meget bra, kidsa var utslitt etter en lengre kjøretur. Endelig var vi fremme og vi var klare for noen avslappende dager uten gale sjåfører og bymas. Vi hadde booka oss inn på Paradise Villas på Saracen Bay Beach, et lite paradis på jord.

Vi ankom denne lille perlen på lille julaften, og jeg hadde ikke tenkt på julegave til Thea, ei heller andre juletradisjoner. Men tar man i bruk kreativiteten, så er det utrolig hva man får til. Hadde kjøpt med oss julelys og glitter fra Phnom Phen, så vi stæsja bungalowen og vi fikk riktig så trivelig julestemning «hjemme» på Koh Rong Sanloem.

Selveste julaften våkna kidsa tidlig og strømpene ble raskt undersøkt, jaggu hadde Rudolf og nissen vært på Koh Rong Sanloem en tur. Jubelen sto i taket, gleden var stor. Da var det håp for at det kanskje ble en julegave eller 2 i år å. Dagen ble tilbrakt meget laidback på hotellet, jeg og Thea koste oss med Tre nøtter til Askepott i 30 varmegrader. Thea hadde 2 krav til årets julaften, langt borte fra familien, og det var å se Askepott og at vi skulle spise risengrynsgrøt. Da kunne endelig julefreden senke seg over Koh Rong Sanloem. Jeg sjekka ut om hotellet kunne koke risengrynsgrøt og jaggu kokte de julegrøt til hele gjengen. Julegrøt til lunsj.

Julemiddag og julegaver er liksom hele julaften. I år ble det desverre ikke servert lutefisk, mens Sølvguttene sang jula inn, men Bob Marley, Tomatsuppe og Barracuda funka det å.

Etter middagen var vi klare for dagens høydepunkt, julegavene. Vi hadde kjøpt med småting fra tidligere land vi hadde besøkt, og disse ble ærbødig overrakt av Thea. May K og Kikkan hadde kjøpt vannscootertur og båttur til jentene, inkludert bading med lysende plankton. Jubelen sto i taket. Beste julegaven👌 Ettersom livet til meg og Thea for øyeblikket består av to ryggsekker, så måtte årets julegave til Thea være liten og lett. Og tilgjengelig på nett. Hmmmm, ridning i Australia, hva er vel bedre enn det…. Jubelen sto i taket.

May Kristin hadde tatt seg bryet med å skrive dikt til oss alle, og det var såååå kosli. Jeg har tillatelse til å gjengi de her.

Thea så fantastisk, omsorgsfull og go’ Du blir utrolig verdsatt av mine 2 (Mali og Eila). Mali og Eila fikk ei storesøster på tur, som e et forbilde, så morsom, smart og lur. Håpe du synes jul med oss e bra, da blir vi så utrolig glad. Veldig glad i deg min søte venn, her kjæm en gigantisk juleklæm.

Lena (no grue æ)….. Mang en gang har vi fojinni på my rart, men å feir jul på Sanloem va no grådig smart!! 6 uker i Asia ilag, det går no fantastisk bra, de e nok bærre fordi vi i kvarainner e så VANVITTIG GLA!!! Bryllupsreise ilag med deg – va vel ingen overraskelse nei!!!!

Så utrolig kosli med gode ord til julegave, mer verdt enn materialistiske ting. Ble helt rørt.

En liten julegave ble oversendt til Streetlight fra dere der hjemme på julaften, de ble truffet av en syklon på selveste dagen, så da valgte vi å gi de siste kronene fra innsamlinga tidligere i høst. Da er kontoen fra innsamlinga desverre tom.

Jentene var klare for å ta imot julegaven sin, og vi hoppa på båten og vi var spente på en dukkert med plankton. Med hånden på hjertet, hadde aldri trodd at en dukkert med lysende plankton skulle gi slik en opplevelse. Det var bare såå kult. De hang fast i håret, snek seg innom bikinien og lyste opp det som egentlig skjules kan. Arti opplevelse for liten og stor.

Og slik gikk julefeiring/ bryllupsreisen på Koh Rong Sanloem. Sol, dukkert, mat og surfboard.

Mens vi var på båtturen var vi innom ei lita strand ved navn M’Pay Bai for å spise lunsj. We fall in love ♥️ Men vi hadde desverre booka hotell i Kep for årets nyttårsfeiring, så vi måtte desverre forlate Koh Rong Sanloem UTEN å ha overnatta i M’Pay Bay. Litt…. eller svært misfornøyde satte vi oss på båten og var klare for 3 dager i Kep. Jada, vi har da vært ute en vinternatt før, så vi skulle klare oss fint uten M’Pay Bay. …. Jada!!!! Vi alle var skjønt enige om at vi orka IKKE en reisedag til inne i Sihankouville igjen, verste byen i hele Asia. Vi var klare for Kep og nyttårsfeiring.

Ankom Kep etter 3 timer i minivan, og var strålende fornøyd med hotellet, og her skulle vi bli…. 🤣 Etter 2 tima kommer May Kristin ned på rommet, «Du Lena, ska itj vi reis tebake te M’Pay Bay snarest?» 🤣 🤣 Oki, I’m In.

Det måtte kjøres litt rundt på scooter i Kep også, jeg og May fikk gleden av å overvære på Kep’s stolthet, krepsen. Kep er kjent for sine krepser, og har eget krepsemarked. Vi reiste inn til markedet en kveld for å spise middag, men endte opp med å bestille meg kongereker istedet. It’s my favourit. May Kristin smakte, men mente at den norske krepsen var best.

Kep var en fin liten by nært grensa til Vietnam, men desverre, ingenting slår M’ Pai Bai. Alle minnene om søppelbyen Sihankouville, pakking av sekker, masse folk, og stress ble fort glemt, og vi var på vei tilbake til M’pai Bay.

Vi var så heldige å få besøk av Kikkans bror og en kompis på M’Pai Bay den siste uka av bryllupsreisen. 2 livsglade karer ankom øya, med gitar, sang og trall, nå ble det liv p M’Pai Bay. Karene hadde konsert siste kvelden på øya’s beste Hostel, Bong. Det ble en skikkelig superhyggelig aften med livemusikk fra 2 Norske Go’karer👌🤣

Vi tilbrakte de siste dagene av bryllupsreisen på M’Pai Bay før May Kristin og gjengen måtte vende snuten hjemover til dunjakker og skisko. Man skulle tro at etter 6 uker sammen, så var man klar for noen dager alene, men neida. Supertrist å si farvel utenfor hotell hvor jeg og Thea skulle tilbringe en natt, før avreise til Malaysia og Kuala Lumpur. Thea gråt og ville ikke at Mali og Eila skulle dra, men alt tar en gang slutt. Neste tur er allerede under planlegging, før flyet rakk å lande på Gardermoen. Tusen takk for fantastisk reisefølge gjennom vakre Kambodsja og for at dere valgte å ta bryllupsreisen sammen med oss. Vi sees plutselig igjen.

Australia har hele tiden vært det store målet. Vi var i Australia for 3 år siden, og for å si det mildt, We Fall IN LOVE🇦🇺 Det finnes ikke et land tilsvarende Australia, som har så mye å oppleve 24 timer i døgnet. Det er alt fra dyr, lokalbefolkning, kunst, vegetasjon… You name it. Maten er ikke en høydare, men derimot folkeslaget. De er de mest gjestfrie i verden, ALLE er velkommen inn i et Australsk hjem. Vi har møtt flere Aussier på reisen, og med hånden på hjertet, vi har blitt invitert hjem til enhver. Så denne turen til Australia vil bestå av Norgesbesøk og å reise rundt å besøke Aussier rundt omkring i dette enorme kontinentet. Og vi storgleder oss. Må fortelle et par historier, for å understøtte gjestfriheten: ei av de som vi skal besøke i Melbourne kunne fortelle oss at for noen år siden, fikk hun besøk av en påfugl inne på kjøkkenet, hun hadde glemt å lukke døra. Og som hun sa, den trivdes så godt og når den først hadde kommet innenfor, så fikk han bli værende. Han ble boende hos de i flere år.

Mali’s mamma kunne også fortelle en lignende historie. Plutselig en dag, satt det en grønn frosk på badet deres, den hadde kommet seg opp gjennom toalettet. Jaja, den trivdes så godt, så den ble boende ett års tid.

Vi hadde ikke møtt Mali’s foreldre før vi landet i Darwin, ei heller ikke vært i Darwin. For å avklare: Mali er ei 18 år gammel jente som var utvekslingsstudent hos oss for 2 år siden. Ettersom vi skulle til Australia, så var det naturlig med et stopp her, før vi atter en gang setter snuten mot Østkysten. Etter å ha tilbrakt en dag med Mali’s familie, følte vi oss virkelig som hjemme. Det sies at Darwinfolket er meget laidbacke og bedagelige folk, og det kan vi bekrefte at det stemmer. Men til tross, meget imøtekommende, vennlige og gjestfrie. En stor takk til fam Gordon for å ta imot oss med åpne armer, og for å ha tatt oss med rundt og vist oss vakre Darwin.

Vi ankom Darwin på natta, og temperaturen var som en norsk sommernatt. Men…. Natt blir til dag…. Og luftfuktigheten stiger i takt med temperaturen, vi er oppe i 33 varmegrader på dagtid. Mens jeg sitter her å skriver i skyggen, renner svetten, samtidig som vifta går for fullt. Vi får se på det som en opplevelse. Det sies at wetseason er ikke årstiden for å besøke Darwin, da det skjer svært lite i byen, og luftfuktigheten er svært høy. Og krokodillene koser seg i sjøkanten. 🐊

Dagen etter ankomst tok jeg meg en sykkeltur rundt Darwin, helt ærlig så var det godt for både liten og stor å få en liten pustepause fra hverandre. Jeg elsker å både kjøre, og sykle på ukjente stier, og det gjorde jeg denne dagen også. La ivei på sykkelen bortover stranda og innover i Mangroveskogen. Etter som det er wetseason, var deler av veien oversvømt. Som jeg har beskrevet tidligere, jeg fikk aldri utdelt evnen til å bli redd, men nå slo en tanke inni meg. Hva var de sa før jeg dro ut på sykkeltur??? Jo, man kan ikke bade i sjøen under wetseason, for da er det stor fare for krokodiller. Ups… På tide å skru på varsellampene. Kom ei dame løpende i mot meg (hun jogget ja), og jeg spurte henne om hun visste om det var mye krokodiller i området….. I’m not shore, but there might be some few!!! Ok, jeg snudde, og fikk faktisk opp ganske så god fart inn mot byen.

Kom over ei strand på veien tilbake, og ble litt nysgjerrig…. Hadde vel et håp om å se en kar eller 2, men det var vel flere som var redd for krokodiller.

Fortsatte turen rundt omkring i byen, sykla faktisk ca 22 km. Litt selvskryt er lov🤣 Og så sykla jeg innom den lokale pøbben og tok meg en velfortjent øl.

Street art i Darwin

Myndighetene Darwin utlyste en konkurranse for 3 år siden, hvor byens taggere skulle få lov til å dekorere flere av byens bygninger med kunst. Vi fikk studert flere av de, og det var flere flotte kunstverk, som gjorde byen fargerik. 👌 Et tips til flere byer om å la ungdommen få tagge lovlig.

Mange flotte kunstverk rundt om i byen, som alle kan beskue gratis.

Marked i Darwin. En typisk aktivitet lørdag og søndag, hvor man får kjøpt kunst, lokalprodusert mat og klær.

Australian Day 🇦🇺

Vi var så heldige å være i Australia på nasjonaldagen deres, og vi fikk tatt del i feiringa rundt omkring.

Mali og Jayne tok meg med på et stand up show på en pub i Humpty Doo samme dag, dette var en pøbb for de lokale kunne de fortelle. En arti opplevelse for en trønder som har vokst opp Bamses pub i sin tid. Fikk meg et par nye venner.

Dro hjem for å grille middag i hagen med Mali’s storesøster og familie, en hyggelig opplevelse. Nydelig mat og trivelige nye bekjente.

Litchfield Nasjonalpark

Vi var så heldige å få oppleve en regnfri dag i Litchfield Nasjonalpark innimellom regnskurene. Solen skinte fra nesten skyfri himmel, og temperaturen var oppe i 33 varmegrader. Men til parken skulle vi, til tross for varmen. Og det var jeg glad for. Det tok oss ca 1, 5 time å komme oss ut dit med bil. Mali var så snill og ble med oss, og kjørte oss ut.

En fantastisk dag i Litchfield går mot slutten, vi må hjem før mørket kommer snikende over oss. Men først måtte vi smake på 🐜. Jaha….maur ja,det kan da være en interessant opplevelse…. Green Ant het sorten og det er på grunn av den grønne bakdelen deres. Mali fanga flere som vi fikk smake på…. Helt ærlig…. Det var….. DRITGODT…. Mildt sagt, når man tenker på hvor det kom fra. Jaja, vi var en smaksopplevelse rikere.

På veien hjem opplevde vi en ørn som fløy opp fra veikanten, den hadde et bedre måltid med en wallaby (liten kenguru). En annen dag opplevde vi en dingo som også var ute å jaktet på et bedre måltid, kenguru. Glad ingen fortalte meg at det fantes dingoer i Darwin før jeg la ut på sykkeltur🤣

Etter nasjonalpark og ørn og maur, dro vi innom Mali’s venninne for at Thea skulle få ri. Dagen var fullkommen for hennes del.

Det var en varm opplevelse, men det ble ikke nevnt med et ord. Dagens høydare.

Og snipp snapp snute, så var eventyret ute i Darwin, og vi er klare for Brisbane. En uke igjen, så kommer bøtteballetten fra Norge, og vi er klare for å cruise Østkysten fra Brisbane til Melbourne med bobil….. Vi GLEDER oss masse.

Malaysia var landet som overrasket meg positivt på mange måter. Jeg hadde møtt flere, som anbefalte oss ikke å dra til Malaysia, da folket ikke var vennlige det var dyrt der og mye kinesere. Reisende og lokale har ikke så mye til overs for kinesere, og det har vi fått høre og erfare underveis.

Vi hadde booka oss inn på et fantastisk flott hostel i 26 etasje i bydelen Bukit Bintang – Ahona Hostel. Her hadde vi fantastisk utsikt mot mektige Twin Towers dagen lang. Og de ansatte/frivillige gjorde oppholdet optimalt, her opplevde vi begge hjemmefolelsen. Her bodde alt fra unge backpacker til eldre arbeidende i Kuala Lumpur.

Fra terassen hadde vi også utsikt mot et gigantisk innendørs tivoli, som vi ikke kunne unngå å besøke. Betalte oss inn (svindyrt), og var klare for å ta alt av baner og looper og det som finnes på tivoli. Tivoliets høydare var en loop som gikk over store deler av tivoliet og vi hang både opp og ned. Vi måtte betale ekstra for nesten hver og en bane vi ønsket å ta. Etter ett par timer hadde Thea endelig klart å overtale meg til å bli med på monsterloopen (blir såååå dårlig av å henge oppned i full fart), men nå var vi klare, noe måtte vi få igjen etter å ha brukt en formue på å betale oss inn. Men neida, Thea manglet 1, 5 cm, så vi fikk ikke tatt loopen. Nesten så jeg ble seriøst skuffa. Men samtidig letta. Skikkelig skuffa loffa Thea og jeg ut av tivoliet.

Jaja, livet går videre, bra de tar sikkerheten på alvor. Vi dro «hjem» og tok oppvasken istedet.

Kuala Lumpur hadde mer å by på enn dyre tivoli, og et besøk i et av de flere tårnene i Kuala Lumpur er jo et must. Vi ble anbefalt fra de på hostelet å besøke Menara Kuala Lumpur. Vi hadde allerede kjøpt billetter på nettet, for å slippe unna lange køer. Da vi ankom tårnet, hadde sulten meldt seg, og vi valgte å kjøpe oss Afternoon tea i topprestauranten, absolutt ikke billig og ei heller ikke en smaksopplevelse, men utsikten var fortryllende. Vi gikk rundt, mens vi inntok maten vår med en fantastisk utsikt over hele Kuala Lumpur og ikke minst Petronas Twin Tower.

Tårnenes dag var over, og vi måtte komme oss videre. Vi var klare for Melaka. En by ca 2 timer sør for KL med buss.

Melaka – en by på Unescos world Heritage list.

Må ærlige innrømme at jeg hadde gjort svært lite research om Malaysia, så vi gjorde som vi ble anbefalt av de på hostellet, vi dro til Melaka. Hoppa på en buss, og booka et hotell på Agoda. Melaka here we come. Trodde jeg hadde booka et sentralt hotell, men ettersom jeg ikke visste hva Melaka hadde å by på, så var utgangspunktet for bookingen gjort utfra….. Gjetning🤣

Vi gikk oss en runde i området rundt hotellet og kom over MC Donalds, kjøpte oss en 2 retters nydelig??? middag, og vi var stappmette. Vi måtte derfor prøve å gå av oss litt burgerfett, så vi gikk enda litt lenger. Kom over noen museum og kom plutselig til Jonker Street. Et fargerikt område som er inspirert av China Town. Dette er gamlebyen i Melaka som har stått siden portugisernes inntog i Malaysia på 1500 tallet.

Vi booka oss inn på et annet hotell natta etter, like ved Jonker Street. 2 flotte dager med historie og kultur var over, og vi satte oss på bussen på vei «hjemover». Morsomt å tenke på hvor mange plasser vi har kalt for hjemme på denne reisen, «nei, nå vil jeg hjem» har Thea uttalt flere ganger, og så går vi «hjem» til hotellet.

Batu Caves var verdt et besøk.

Dette 100 år gamle tempelet ligger omtrent 11 kilometer nord for Kuala Lumpur, og har guder og statuer som er reist inne i grotten. Templet er innlemmet i innvendige kalkformasjoner som er sagt å være rundt 400 millioner år gammelt, og er ansett som et viktig religiøst landemerke av hinduer. Ca 100 meter høyt opp til taket.

6 måneder i Asia er over for denne gang.

Utrolig hvor fort har 6 måneder har gått, når jeg tenker tilbake. Og hvor mye spennede vi har fått opplevd på disse månedene. Og for å ikke glemme all den deilige maten vi har fått smakt på. Jeg kan ikke huske en eneste rett som jeg ikke likt smaken av. Kanskje ikke så rart, når det asiatiske kjøkkenet ofte består av kokosmelk, koriander, ingefær, hvitløk, chili og kylling. Og ikke minst, her finnes ikke Toro eller Knorr, og det merkes på smaken. Deilig hjemmelaget asiatisk mat er nydelig, da er det sagt.

Skal heller ikke glemme alle de fantastiske menneskene vi har møtt så langt, asiaterne er og vil forbli (forhåpentligvis ) de mest sympatiske, vennlige, hjelpsomme og smilende folkene jeg kjenner til. Og alle de hyggelige reisende vi har møtt underveis har beriket reisen vår mye. Thea har elsket ethvert møte med alle backpackerne hun har hatt gleden av å bli kjent med. Mange nye venner er lagt til på sosiale medier. Nå er vi klare for Australia, gulroten for Theas del. Vi er så heldige å få besøk av 3 enestående damer i Australia. Vi gleder oss.

Bye Bye Asia, vi sees snart igjen.

Australia here we come🇦🇺

Som jeg skrev i forrige innlegg, hvis jeg overlevde turen… Og jaggu, det gjorde vi, men det var på hengende håret. Jeg lurer på om ALLE i Asia har stjålet både bil og bensin, hele gjengen kjører som noen gale. Sjåføren vår skulle alltid være først, tuta og bærta på ALLE bilene foran oss, og kjørte forbi i både svinger og ved møtende trafikk. May Kristin prøvde å fake at hun var uvel, men han tok seg sammen i 10 minutt, så var det bånn gass igjen. Men vi overlevde. Puhhh.

I Phnom Pehn besøkte vi blant annet Killing Fields og Toul Sleng (S21), og begge besøkene gjorde sterkt inntrykk på både store og små. Toul Sleng ble kun besøkt av oss voksne. De groteske grusomhetene som foregikk i dette landet under Khmer-Rouge regimet, kan rett og slett ikke beskrives med ord. Stemningen og atmosfæren på disse stedene var helt spesiell. Sorg, sinne, frustrasjon, fortvilelse, maktesløshet, kvalme, gråt, utmattelse, var noe av det som raste gjennom oss denne dagen.

Av totalt 18 000 fanger i Toul Sleng, var det KUN 7
overlevende, vi møtte 2 av de. Kjøpte bok og hørte deres vanvittige historie. Ubegripelig at de faktisk har klart å leve videre, med all torturen de gjennomgikk de 4 årene. Tårene rant i strie strømmer mens historiene ble fortalt. Ubegripelig hva et menneske kan tåle! 😲♥️

Det ble en stille ettermiddag og kveld, vi hadde mere enn nok inntrykk å bearbeide.

Forutenom å fordype oss i Pol Pots grusomheter, hadde vi også noen fine opplevelser og lystige stunder i Phnom Pehn!Kattekafe, basseng, ulike restaurantbesøk, tuktuk med sightseeing, morgendate på «det lokale old marked», hvor fisk, frosk, kjøtt og kylling blir sløyet/kuttet/vasket på bakken, var noen av opplevelsene!

Jeg og May Kristin «lekte blinde» en kveld. Gikk på Dine in the dark, hvor vi spiste en 3-rettets middag i FULLSTENDIG mørke. En blind servitør ledet oss til bordet, og en etter en rett ble servert. UMULIG å bruke bestikk, så vi måtte til slutt bruke hendene.. 😂Prøvde så godt vi kunne med skje til isen, men det ble mye søl…Meget spennende og annerledes middag!! Utrolig hvor lett servitøren gjorde jobben sin, plukket opp tallerken rett fra bordet uten å føle seg frem, som vi var nødt til.

Etter 3 innholdsrike dager i Phnom Phen var vi nødt til å reise videre til Koh Rong Sanloem, hvor vi hadde planlagt å feire jul. Vi booket oss en minibuss sammen med 6 andre nordmenn som vi møtte tilfeldig. Ble forespeilet en busstur på 3-4 timer ned til Sihankouville, og ja, det kan stemme, hvis det ikke hadde vært for alle andre i trafikken. Nesten 8 timer senere ankommer vi Sihankouville, og vi løper til ferja hvor båten tar oss ut til ei fantastisk strand hvor vi skal feire jul.

Den tredje største byen i Kambodsja, og her tenkte vi at vi ville få noen rolige dager, men neida. Battambang hadde masse å by på. Bruden fra Norge hadde masse energi, så her var det bare a hoppe i klærne og ut å kjøre scooter🤣 kjøre bambustog, besøke en vingård, løpe opp på en topp for å se enda et tempel, hive innpå en lunsj, før vi cruisa rundt på landsbygda i Battambang med en dritkjekk guide fra område. Vi hadde egentlig ikke behov for en guide, men hyggelig å ha noe fint å se på mens man cruiser Battambang rundt.

Vi hadde jo ikke tid til å sitte på detta toget så mye lengre enn nødvendig, vi skulle innom en krokodillefarm også. Superinteressant… Not. De hadde ca 500 krokodiller i små båser, og krokodillene ble foret opp her, før de ble sendt til Thailand for å ble slakta, for deretter bli solgt som kjøtt, jakker og sko.

Go GO GO….. Vi skulle rekke vingårdsbesøket også, den eneste vingården i Kambodsja ….. Og for å komme oss dit, måtte vi over ei spennende bru…. Manglet noen planker her og der, men det var bare å se rett fram og gi gass, vi kom oss over.

Jeg har lagt min elsk på italienske viner, men er alltid åpen for å prøve noe nytt. Det kan jo hende noen er bedre til å produsere vin enn de italienske vinbøndene….

Etter å ha fått i oss litt mat, trent høyde og smakt på rødvin… Var vi klare for å cruise rundt på øde veier i Battambang, og vi skulle ende opp i noen grotter…. I’m ready for some action…. Shit…. Kan man ta sååå feil…. Jeg trodde i et øyeblikk at guiden skulle ta meg med til en grotte og kidnappe meg, men den gang ei….. Vi skulle kjøre for å se på noen flaggermuser….. Yeai….. 🤣 Godt fantasien er i orden.

Endelig kom vi frem til grottene hvor flaggermusene «bodde», med munnen full av grus og sand, og huden hadde fått en rusten brunoransje farge. Med litt myggspray oppå der, så ble det deilig å være til. På fjellet Wat Sapeu finnes det 3 ulike huler. Killing Caves der Khmer Rouge-soldater presset ofrene til døde. Det sies at en helligdom sitter i hulene, og at sjelen til ofrene flyr ut med millioner av flaggermus ved solnedgang hver ettermiddag. Det tok litt i overkant av en time før alle flaggermusene var ute av grotta.

En lang og svært innholdsrik dag var over og vi var klare for senga…. Men først litt pizza…. Noen var heldigere enn andre, og fikk den servert på senga.

Hope of Children – HOC

HOC er en ikke statlig og ikke religiøse organisasjon for å gi foreldreløse barn husly og utdanning, beskytte barn mot familievold og menneskehandel. Organisasjonen ble startet 2. April 1982 av en munk. Les mer om organisasjonen her:

http://hopeofchildren.net/about/index.html

Vi hadde lest oss opp på restauranter i Battambang, og en av de anbefalte var HOC – Hope of Children. Her fikk vi servert rykende ferske rundstykker, hjemmelaget pasjonsfruktsyltetøy og yoghurt til frokost. Her jobbet barn for å tilegne seg yrkesferdigheter for å bli økonomiske uavhengige. Beste frokosten vi har hatt så langt på reisen.

Mens vi satt der å spiste frokost siste dagen i Battambang, og vi hadde egentlig ikke noen seriøs plan, falt tanken inn på at «vi har jo fortsatt penger igjen». Plutselig hadde vi en plan for dagen, vi fikk snakket med en av de som var ansvarlige for hjemmet og kaffen, og vi spurte om de hadde behov for noe. Det som er gjengs hver gang vi spør om noen har behov, så er de så forsiktige. Det eneste hun kunne komme på var sokker. Men det svaret var vi ikke fornoyd med, så vi spurte og grov til hun kom frem til flere ting. Ettersom det var jul så ønsket de seg julegaver til barna/ungdommene. Og både liten og stor ville bli svært glade for kosebamse, det hadde ingen av barna. Og tightser som jentene kunne bade i, de skulle i bassenget og jentene ville dekke seg til. Skolesekker var det behov for, og frukt. Og vi dro på nok et marked for å kjøpe inn utstyr til barna. 45 kosebamser ble kjøpt inn, samt det resterende som barna hadde behov for.

Etter å ha sunget julesanger og overlevert julegavene, ble vi invitert med til å delta på deres månedlige gymtime (på Battambangs gamle flyplass) sammen med liten og stor fra hjemmet. Gymtimen besto i å løpe 1000 meter på asfalt.. i 35 grader… Dette var et stort høydepunkt for barna, høytidelig med utdeling av premie til 1, 2 og 3.plass. Bruden og Thea ble med å løp sammen med den minste jenta på 7 år, hun barbeint, og de 2 i birkenstock.. ♥️ Fåtallet av barna hadde joggesko.. De fleste løp barbeint, i sokkelesten eller crocks. Men jaggu gikk det unna.

Da var våre 2 dager i Battambang over for denne gang, og vi var klare for nye eventyr i Phnom Phen. Om vi overlevde turen til Phnom Phen, kommer eventuelt i neste innlegg….. Jisses Christ…..🥵

For en fantastisk by å feriere i. By, men passe liten å ferdes rundt i, stor nok til å ha masse aktiviteter for store og små. I forrige innlegg skrev jeg om Angkor Wat og flere templer som vi besøkte. Vi kunne brukt flere dager på å oppleve templene, men kidsa var ikke helt enig i 35 varmegrader, det var for varmt.

En dag leide vi oss en taxi som brakte oss en tur til en flytende landsby rundt Tonle SAP, som er Asias største innsjø. Dette trodde vi skulle bli en skikkelig opplevelse utfra prisen vi betalte, men det var bare en liten flytende landsby på landsbygda. Litt lurt, men shit, en fin opplevelse for oss uansett.

Kompong Klehang

Dine with a local

Et fantastisk konsept startet opp av et par fra Tyskland. De søker opp enslige damer i Siem Reap som har liten eller ingen inntekt, og ansetter de som vertskap. Vi inviteres hjem til damene, hvor vi lager middag sammen med de. Vi fikk servert Fisk, og kylling servert med kokosmelk og grønnsaker, og hjemmelagde vafler med kokosmelk og kokosnøtt kjøtt, supergodt. Da vi skulle dra hjem, fikk vi med oss vafler til Kikkan og Eila, som lå syke hjemme. Her har de ikke matpapir, så fruen gikk ut og hentet et blad fra Banan treet, vasket dette og pakket inn vaflene. Og til å vispe eggene gikk hun ut å hentet ei grein for å vispe sammen eggene. Morsomt å se hvordan de bruker naturen til hverdagslige hjelpemidler. Var ikke noe IKEA der i huset.

War Museum Cambodia og APOPO

Dagen etter var jeg og jentene klare for å oppleve museum, luftballong og rotter, mens resten lå hjemme og var syke.

En forferdelig historie vi fikk høre om i krigsmuseet i Siem Reap. En lærerik historiedag for jentene og gamlemor.

Pub street og nattmarked i Siem Reap.

En interessant og fargerik opplevelse. Må bare dele noen bilder.

Da sier vi oss ferdige med Siem Reap for denne gang, og reiser videre til Battambang for flere opplevelse.

Ankom Kambodsja sent på kvelden, og imigrasjonsmyndighetene ville ikke slippe oss ut fra flyplassen før vi hadde et papir (tusen papir å fylle ut, før vi kom oss ut). Dette papiret skulle de på flyet ha gitt oss, men den gang ei. Og vi kom oss heller ikke ut til flyet. Jada, der sto vi, og masse sinte folk, men så kom det en hyggelige Khmer og gå oss et stykke papir, og vi kom oss ut. Hoppa på en tuk tuk inn til byen, og jaggu frøs vi på veien. Var litt deilig med lav temperatur for noen minutter. I’m to hot…..🤣…………..

En Høydepunktet i Siem Reap var nok, ikke overraskende, besøket i tempelruin-byen Angkor. En meget dyktig guide fortalte ivrig og detaljert historien fra 1100-tallet fram til i dag, om symbolene, alle arkitektoniske detaljene og oppbyggingen, om de ulike kongene, vekslingene mellom hinduisme og buddhisme, og mye mye mye mere! De brukte 37 år, og hadde 1 million mennesker i sving for å bygge Angkor Wat! Vi rakk 3 tempelruiner på 1 dag! Angkor Wat, Ta Prohm og Bayon. Ta Prohm er mest kjent for sine gigantiske trær voksende opp fra tempelruinene (filmen Tomb Raider har flere scener spilt inn fra dette tempelet). Bayon er mest kjent for de enorme steinansiktene som pryder de mange tårnene i tempelkomplekset, totalt 216 smilende ansikter, fordelt på 54 tårn. Uuutrolig spennende og uforglemmelig dag! Vi fikk frelse, ble bedt for, tente uttalige røkelser og ønsket alt godt for venner, familie og jorden!

Ta Prohm

Bayon

En lang, men utrolig interessant dag er over i Angkor Wat.

ENDELIG fikk jeg oppleve å dra på bryllupsreise…. 🤣 Ikke med min mann, men med min venninne og hennes mann. De gifta seg i mars i år, og da de fikk høre at jeg og Thea skulle ut å reise, så bestemte de at bryllupsreisen skulle gå til å besøke oss. Jaggu usikker på hvem som bestemte akkurat det??? 🤣

Men vi er iallefall superglade for at de valgte å ta bryllupsreisen til Asia for å besøke oss, og at de ønsket å feire jul her sammen med oss.

For de av dere som hverken kjenner meg eller fam Riise – Haraldset, så ble jeg og fruen Riise kjent på Røros i våre glansdager nede i dansebaren Barny på Bergstaden Hotell for ca. 20 år siden. Vi jobba sammen i et par år der, før vi satte ferden mot Lillehammer og studier. Vi har reist en god del sammen tidligere, mens vi var yngre. Vi har vært i Italia et par ganger, gjennomført et par skirenn og klatra noen fjell. Vi har opplevd masse morsomt på disse 20 åra, og nå reiser vi sammen på bryllupsreise🤣🤣 Ikke visste Kikkan at han fikk halve kongeriket med på kjøpet da han fant kjærringa si🤣🤣

Jeg og Thea var superspente da vi mandag 2 desember satte oss på flyet i Vientiane, med plan om å komme oss til Ao Nang. Sove der en natt, før vi skulle møte gjengen Riise – Haraldset på Railey Beach. Vi ankom Krabi flyplass 19. 30 og ventet i en evighet på bagasjen vår (føltes iallefall sånn for oss), vi hadde nemlig lagt en ny plan, vi skulle ut til Railey med longtailbåt, selv om det var blitt sent på kvelden. Setter man seg et mål, så når man det. Vi fikk oss en longtailbåt ut til Railey. Når vi ankom Railey Beach så sprang vi på hotellet vårt og kasta i fra oss sekkene, før vi løp til hotellet til gjengen Riise – Haraldset. Banka på døra og ropte «roomservice».

Og der kom May Kristin ut døra… Yes….. og ante fred og ingen fare, de hadde trodd de iallefall fikk en bryllupsreisenatt uten oss, men neida…. Here we are♥️

Men de er no like blide♥️

Og kidsa var superglade for endelig å møtes igjen♥️

Jeg og May Kristin måtte sjekke ut en av barene på Railey, og der fikk vi besøk av en kjekk kar. Nærmeste jeg kom en bryllupsreise🤣

Etter 4 dager med kos, klapp og klem, og bading og barbesøk, var vi klare for litt roligere tilstander. Vi valgte oss Koh Jum.

Koh Jum – en skjult perle.

Med longtailbåt ut til øya Koh Jum.

Og som den scooterfrelste som jeg er, så måtte vi ut å cruise øya på 🛵. Ikke akkurat så veldig stor øy, men utrolig vakkert. Grønt og frodig var det her, og masse is fikk vi kjøpt.

Nææææ, smiiiiil….. Så fornøyd !!!

På ferden vår rundt øya kom vi over masse gummitrær, og kidsa syns det var skikkelig morsomt å utforske hvor gummien kommer fra. De var skjønt enige om at den lukta skikkelig fælt, som hundebæsj.

Rock Bar på Koh Jum, som henger i fjellveggen like ved stranda.

Vi bodde på Koh Jum Resort som forvandlet stranda til en flott restaurant på kveldstid. Leide oss en svær familievilla med 2 store soverom, med balkong som hadde utsikt over stranda og havet, med utsikt helt over til Phi Phi.

Etter 4 dager på Koh Jum var det på tide å starte på ferden mot Kambodsja og julefeiring.

Vi leide oss en longtailbåt og på veien til flyplassen svingte vi innom Mangroveskogen.

Takk for oss for denne gang Thailand. Regner med at vi vil snart være tilbake.

Etter å ha levert i fra oss alle gavene i Luang Prabang, nøt vi noen avslappede dager rundt i byen, før vi tok turen til Vang Vieng. Hoppa inn i en minivan, stappfull av sekker og backpackere, og vi satte ivei over fjellet på en smal og tidvis asfaltløs vei. Sjåføren var heldigvis en stabil kar, så følte meg trygg stort sett. Vi kjørte forbi mange landsbyer over fjellet, og det var fantastisk vakker natur å se. Skulle gjerne tilbrakt tid med å vandre i fjellene i Laos, men ikke denne gangen.

Vang Vieng

Sendt på kvelden ankom vi hotellet i Vang Vieng. Hadde booka oss et hotell med utsikt over Mekong River og balkong…. Jaja, var ikke akkurat Aker Brygge, men så kan man ikke sammenligne prisen ell.

En liten by midt i Laos, kanskje mest forbeholdt party Backpackers, men vi hadde noen aktive flotte dager i byen med god mat og hyggelige folk.

Thea har fått helt dilla på Zip Line, og da måtte vi teste ut den lengste ziplinen i Laos. Vi trodde den var superlang i et trekk, men den var fordelt over 12 trekk. Superspennende, vi var både høyt og lavt.

Kjørte videre innover i fjellet for Thea hadde et stort ønske om å bade i en lagune

En nydelig tur i fantastisk natur, men vi var dekket av støv da vi kom hjem. En dusj var veldig nødvendig for oss begge.

Plasking i Mekong River er avkjølende og deilig. Og ikke minst vakkert i solnedgang.

Etter 4 dager her, reiste vi videre til Vientiane, hovedstaden i Laos, mens vi telte timer og nesten minutt til vi skulle reise videre til Thailand.

Vientiane – hovedstaden i Laos.

Vi hadde allerede blitt anbefalt å ikke tilbringe altfor lang tid i Vientiane, da det ikke er så mye å se, ei heller oppleve. Vi valgte oss to dager, og var så heldige a komme over et europisk marked ved elvebredden.

Gleden ble stor da vi så at Italia var representert, og de bak skranken så italienske ut. Nå skulle vi endelig få oss en skikkelig ekte italiensk pizza… Jaggu, tror du ikke dama bak skranken river opp en pappeske med frossen pizza… No, Thanks, og vi gikk videre…. Erre mulig.

Jaja, tok oss en schweinhaxe fra Tyskland istedet og gikk for å se utendørskino – Sameblod. Faktisk ikke dubba, så vi var overlykkelige over å se en skandinavisk kino i Laos.

Do fasilitetene var utmerket på markedet, må sitte på huk, mens man tviholder i døra. Fikk gjort besøket som planlagt.

Dagen etter var det 1. Desember, og Thea har store forventninger til julefeiringen i år. Har forespurt Facebook om kule adventskalenderen, men Thea vil ha gaver, så da må man være litt kreativ

Mens vi teller timer til avreise til Thailand……………

Koser vi oss med litt dessert…..

We’re READY Thailand, here we come….

Etter 17 dager i Taiwan var det fantastisk å komme til Laos og møte andre reisende igjen. Alt er mer tilrettelagt for å reise rundt og oppleve. Og ikke minst, «alle» snakker engelsk. Vi landet i Luang Prabang, da planen var å reise hele veien fra nord til sør, for så å krysse grensa til Kambodsja med buss, men etter å ha lest meg opp på grenseoverganger i Asia, besluttet jeg at vi skulle ta fly til Siem Reep. Men………men etter Taiwan har savnet vært stort etter å ha noen å snakke med, så vi besluttet å ta turen innom Thailand, hvor May Kristin med familie skal være i 10 dager før de skulle komme til Kambodsja å møte oss. Vi klarte ikke å vente i 10 dager, så da blir det en tur til Thailand IGJEN!! Men først om 13 dager.Nå endelig får jeg oppleve Laos, som jeg har drømt om siden forrige reise i 2002.Å vandre rundt i Luang Prabang, er en fantastisk opplevelse. Sette seg ned på en av de utallige utecafeene og nyte en god lunsj, mens man leser en god bok…. Kan man ønske mer? Byen var tidligere hovedstaden i Laos, men den ble flyttet til Vientiane. Luang Prabang står oppført på UNESCO’s world Heritage Site.

Easy life in Laos. Her tørkes kjøttet i sola. Funker fint sies det. Desverre fikk vi ikke prøvd det.

Når man er i Laos, må man ta turen ut på Mekong River, gjerne i solnedgang.

Vakkert.

Kuangsy Waterfall

Vi leide oss scooter og satte ivei opp mot Kuangsy waterfall, dette skulle visstnok være bedre enn de fleste andre waterfall. På veien kom vi over en Arts and Crafts store, hvor vi stoppet for å se på flotte hjemmelagde tepper og skjerf. Vi fikk samtidig en god innføring i hvordan bomull lages, og Thea fikk med seg alt fra bomullsblomsten, til frø og bomull hjem for å fortelle til klassen hvordan bomull lages. Det er en hard jobb som må gjøres, for man kan ta på seg et skjerf eller tulle seg inn i et hjemmelaget teppe.

Etter en times tid på scooter gjennom flott natur, kom vi frem til Kuangsy waterfall.

I love my scooterlife♥️

Gaver til Baumxieng village, Chomphet district, in Luang prabang province.

Vi hadde/ har fortsatt penger igjen fra da alle dere der hjemme donerte masse penger til oss, og her i Laos fikk vi lyst til å gi noen av disse pengene til noen som virkelig hadde behov for bistand. Vi Googla for å finne barnehjem i området, og fant ut at SOS har et barnehjem i Luang Prabang, men vi ønsket å gi pengene til noen utenfor en organisasjon.I søket møtte vi på en utrolig hyggelig kar som jobbet på et sykehus for barn, og han kunne fortelle oss at i landsbyen hvor han vokste opp, var det mye fattigdom, og at i år var det et meget dårlig år for risavlingene, da er så tørt og at det ikke er nok ris til alle innbyggerne det kommende året. Han kunne fortelle oss at en person spiser i gjennomsnitt 400 kg ris pr år. Og at skoleuniformene til barna var i svært elendig forfatning. De hadde heller ikke økonomi til å kjøpe nye skolebøker, ei heller blyanter og viskelær. Hvis vi ønsket å gi noe til landsbyen, ville gleden bli svært stor. For at vi skulle få lov til å komme til landsbyen, måtte han spørre landsbyens overordnede, som tilfeldigvis var hans far. Selvfølgelig fikk vi komme å overrekke noen gaver. De trodde vi kom med litt, men man får mye for pengene her i Laos.

Vi kjøpte 200 kg med ris, som innbyggerne besluttet skulle kokes på nyttårsfest, slik at alle i landsbyen og omkringliggende landsbyer skulle få glede av risen.

Vi kjøpte nye skoleuniformer og sko til alle elevene ved skolen, 48 stk, samt nye ryggsekker. Kjøpte også flere par med sko til babyene.For å komme oss til landsbyen måtte vi leie oss en taxi, og ta ferje over Mekong River og kjøre et lite stykke.

En av beboerne i landsbyen var en eldre kvinne, som ikke hadde egen familie og var svært syk. Hun hadde behov for en del ting, så vi kjøpte med en varm vinterjakke og et par skjørt, samt et tykt varmt pledd til henne også. Her er man avhengig av å ha etterkommere, for at de skal ta vare på seg når man blir gammel. Da vi overrakte henne gavene, kunne hun fortelle oss at hun hadde født 3 barn, men alle var desverre døde.Det var ikke hver dag hun kunne spise, da hun ikke maktet å koke selv. De andre familiene hadde heller ikke nok mat til å brødfø sine egne, men enkelte dager stakk de innom henne med mat. Vi besluttet at hun skulle få noen kilo med ris, sånn at hun kommer seg igjennom vinteren.

Og hun gir dere alle hjemme i Norge guds velsignelse for at vi ga henne disse få tingene, som for henne betydde svært mye.Landsbyens overordnede hadde meldt over hoytaleranlegget at alle som ikke jobbet på rismarkene, måtte komme på skolen for å møte oss. Alle skolebarna kom, og de var så spente på hva vi hadde med. Både læreren, overordnede i landsbyen og flere voksne kom. Det bor ca 90 familier i landsbyen og ca 400 innbyggere.

Skolen i landsbyen.

Byens overordnede og læreren. De takket så mye til dere hjemme i Norge, og ga oss alle guds velsignelse. Her er vi inne i klasserommet. Et svært rørende øyeblikk for meg. Jeg hadde så lyst til å gi de en klem, men hadde på forhånd spurt kompisen vår hvordan man hilser/takker, og han fortalte at det gjør man ikke, ei heller håndhilser.

Ikke riktig alle skolebarna kom, da de eldste (fra 8 – 10 årsalderen) jobber på rismarkene eller hjelper til med andre oppgaver.

Flere mødre uttrykte redsel for å ikke ha nok melk til babyene gjennom vinteren, så da dro vi til det lokale markedet og kjøpte inn flere bokser med morsmelkerstatning. Da vi kom tilbake, visste det seg å være flere mødre med babyer, så noen fikk penger til å kjøpe erstatning.

Alt vi donerte til landsbyen ble sirlig nedfelt i den overordnedes bok, han telte alt fra sekker til viskelær.

Ei søt lita jente som gladelig poserte i sitt nye skjørt.

Vi ble invitert til å bli med til landsbyen etter utdelingen av gavene. Og vår venn Lung, ønsket å vise oss rismarkene sine.

Et meget hyggelig besøk, hvor vi fikk servert lunsj av selveste «sjefen». Menyen besto av sticky Rice servert med suppe, med blader. Et godt måltid, og mette ble vi.

Mens vi spiste var det ei jente som hele tiden fulgte med oss, hun hadde lyst til leke med Thea. Og det visste seg at de var like gamle.

Hun fulgte med oss overalt.

Thea kjøper inn litt søtsaker på den lokale butikken.

Thea lærer de alfabetet og å telle til 10 på engelsk.

Jenta ble med oss til markedet og da kjøpte vi inn masse godt, det var jo tross alt lørdag. De delte ut til alle barna.