Filippinene – bare strand??

Sist dere hørte fra oss var vi i Vietnam på en hårreisende motorsykkeltur i nord Vietnam. Håper jeg vil få muligheten til å gjennomføre denne turen en annen dag, annet år, noen som er klar?? Etter motorsykkelturen tok vi turen til Hoi An, en skjønn liten perle ved kysten i midtre del av Vietnam. mest kjent for sin gamleby, som vi mildt sagt kan forstå er en turistattraksjon. Og vi merket det for å si det sånn, køgåing.

Thea fikk bli med en av jentene som solgte flytende lys å selge til turistene. Noe som det ikke var lite av. Vi ble her i Hoi An i 6 dager. Thea hadde behov for å sove og nyte late dager på stranda, etter 4 dager på motorsykkel. Litt jeg å da:-)

Etter å ha tilbrakt 30 dager i vakre Vietnam var vi klare for Filippinene og enda mer sol og strand.Ble litt stressa da jeg ankom flyplassen i Ho Chi Minh og vi ble nekta adgang til flyet for at vi ikke hadde utreisebillett fra Filippinene. Shit, what to do. Fikk 30 minutt på meg til å skaffe oss en utreisebillett. Liiiitt stressa, prøvde å få kobla meg til nettet på telefonen, men neida, overbelasta nett på flyplassen. Oki, løper til nærmeste skranke som selger rimelige flybilletter i Filippinene, «give me 2 tickets to…… » Oiii, hvor skal vi reise…. Denne gangen hadde jeg ikke planlagt hvor vi skulle reise etterpå, for vi hadde jo planlagt å være på Fillipinene i 2 måneder, en måned som som badende turister og en måned som frivillig på Streetlight. Men pga av stor denguefare, ble vi anbefalt å ikke komme akkurat nå, ettersom jeg akkurat har hatt dengue. Jaja, men ut av Filippinene måtte vi åkke som, «ok, give me 2 tickets from Palawan to Taiwan», og jeg fikk 2 billetter til Taiwan. Fikk billettene og løp til innsjekk, rakk det med ca 1 sekund, siste mann sjekka inn da vi kom… Puhhh…. Det går alltids bra. Vi hadde ikke planlagt å besøke Taiwan, men noe måtte jeg jo si… Hadde

Nå gleder vi oss til å besøke Taiwan i begynnelsen av november og bli der en måned.

Cebu og Bohol

Joda, vi kom oss Phillipinene og Cebu. Hadde booka oss inn på et hotell, hvor rommet minte mer om en fengselscelle, enn hotellrom. Og det beste av alt, Thea var ikke i form, så vi var på hotellrommet i et døgn. Jeg kunne blitt gal av mindre. Etter to dager med dårlig form, ble formen bedre og vi måtte bort fra Cebu og hotellet, så vi hoppa på ei ferje til Bohol.

En liten ferjetur på ca 1, 5 time, og vi ankom havna hvor en meget hyggelig sjåfør sto å venta på oss…. «Hi, it’s me Lena Bae»… Hvor denne hyggelige sjåførern svarer, «Hi, so nice to meet you! Are you traveling with your grand daughter???? » «Hææææ, ehhh, no, it’s my daughter». Velkommen til Bohol liksom🤣 I et lite sekund følte jeg meg gammel, men i neste sekund var jeg fortsatt 29… Puhh… 😊

Etter å ha blitt ønska velkommen til Bohol, gikk ferden i taxien forholdsvis bra, vi kom oss til hotellet og vi var klare for nye opplevelser.

Fikk kost oss med noen virkelig søte kosedyr, før vi kjørte videre med scooteren for å se på det som vi virkelig kom til Bohol for å oppleve. Tarsier – verdens nest minste primat. De er ikke større enn en håndfull, og når de er nyfødt, er de ikke større enn en tommeltott. Uheldig for oss, fikk vi ikke holde i disse små søte krypa, for de biter, men vi fikk iallefall sett de. Men noe annet vi fikk holde i og smake, var Balut.

Balut er andeegg, hvor andungen bare er et embryo. Det serveres kokt, og når man tar av skallet i enden skal man drikke vannet som er i egget, blandet med vinagrete og salt. Når dette var fortært, skulle jeg nyte embryoet. Ikke det at det smakte så inderlig grusomt, men å vite hva dette var, gjøre at det var så å si umulig å tygge i det. Man så pelsen til embryoet neddi egget. Det var skikkelig ekkelt, og jeg tror ikke jeg komme til å smake dette flere ganger. Dette er enn kulinarisk smaksopplevelse på Phillipinene, og de i butikken hvor jeg kjøpte mitt egg, spiste mange egg. Så jeg måtte jo bare prøve. Mett og god…. 🥵 Kjørte vi videre til Chocolate Hills. En morsom formasjon på Bohol. Det er topper som er dekket av grønt gress, som blir brunt i den tørre årstiden, derav navnet.

Alltid et scooterbilde:-)

Oslob og haier 🦈 🦈

Tidlig tidlig morgen måtte vi ivei for å delta på snorkling med haier, og det var også et must for meg, og kanskje Thea. Hun var svært usikker på om hun skulle snorkle, men heldigvis møtte vi ei jente, som skulle snorkle, og da var Thea også klar.En utrolig spennende opplevelse som var altfor kort, kun 30 minutt.Theas første uttalelse etter å ha snorkla med verdens største hvalhai: «oiiii, det va KULT!!!» Og mor måtte bare si seg enig i det.Ellers tilbringes late dager på stranda, noe som jeg ikke skjønner helt vitsen med… Får vondt i ryggen av å ligge rolig…. 🤣🤣Vi får vel leie oss en scooter og cruise litt rundt, da blir (beste-) mor fornøyd….

Reklamer

Ha Giang Loop – en ekstrem og spennende motorsykkelopplevelse

Ha Giang er en provins i nordlige Vietnam. For å komme oss dit, måtte vi på nok en nattbuss, denne tok ca 6 timer fra Sa Pa. Ankom klokka 3 på natta, etter en forferdelig busstur. Bussen var allerede overfull ved avreise fra Sa Pa, men jaggu klarte de å fylle opp bussen med 15 stykker til…. Det lå folk overalt.

Jaja, vi kom no oss frem til Jasmine Hostel, og der var det selvsagt stengt… Fikk ringt nattvakta, slik at vi kom oss inn og fikk oss en isopormadrass å sove på, inntil vi skulle ta fatt på motorsykkelturen. Vi var ca 30 stk som skulle kjøre sammen for 4 dager. Vi var såååå spente. Jeg var blitt advart mot å delta på denne turen med barn, pga dårlige veier, og glatt føre ved regn. Jeg hadde ikke bestilt regn, og så lærte jeg på trafikkskola at man skal kjøre etter forholdene, så da gikk det bra. Og som dere vet, jeg sto i først i køa da fryktgenet ble utlevert, så vi skulle være med. Dette var en drøm som endelig skulle gå i oppfyllelse. Det mest interessante ved denne turen, er at hvis du sjekker Google maps, så ser området helt tomt ut. Ikke et hus å se, ei heller annen bebyggelse. Hit har ikke Google maps tatt seg bryet med å ta turen.

Ruten følger QL4C nordøst fra Ha Giang to Bao Lam, og QL34 sørvest fra Bao Lam og tilbake til Ha Giang.

Dag 1: Ha Giang City to Yen Minh (95 km).

Vi sto opp i 8 tiden og fikk oss en dusj og et par egg før vi satte oss på motorsykkelen, en 125 CC. Aldri kjørt en slik før, men det måtte da gå bra. Fikk rask opplæring av en ansatt og var klar for fjellet som jeg hadde gledet meg masse til.

Påfyll av drivstoff, og vi var klare for 95 kilometer lang tur. I dét vi kommer oss ut av byen, åpner det seg et landskap som ikke kan beskrives med ord, dette er en opplevelse til å grine av. Oh my good.

Heaven’s Gate Pass

Heaven’s Gate Pass var en av høydepunktene denne dagen, og det kan man godt forstå. Vi fortsatte videre til Tam Son hvor vi inntok lunsj, desverre ikke en bedre en, men mette ble vi, og det var det viktigste nå. Blir sliten av motorsykkelkjøring. Deretter gikk ferden til Na Luong grotten. Den ble oppdaget i 2010, og var allerede på UNESCO’s liste.

Det var utrolig varmt å gå til grotten, men absolutt verdt et besøk. Det tok minst 15 minutter å gå rundt inne i grotten for å se dens skjønnhet.

Vi fikk med oss vakker solnedgang, før vi ankom Yén Minh, hvor vi overnattet på et homestay med dorm. Men heldigvis var det ikke overfylt, så jeg og Thea fikk oss et stort privatrom. Fikk servert middag og frokost før vi var klare for neste etappe:

Dag 2: Yen Minh – Chinese Border – Pa Vi Village (Nært Ma Pi Leng Passet) (100km)

Litt påfyll av diesel, før vi var klare for 10 mil på sykkelen, og nok en dag med ekstremt vakker natur.

Disse flotte jentene satt her da vi kom, og vi fikk tatt noen fantastiske bilder sammen med de. Thea spanderte litt tyggegummi på jentene, før vi måtte kjøre videre.

Noen mil ble gjennomført før vi var ved grensa til Kina. Vi gikk en liten kilometer gjennom en liten landsby, før vi var i Kina.

Møtte noen flotte damer på turen.

Kina!! Så uoffisielt har vi vært i Kina på reisen. Fikk ikke gå så langt over grensa, men been there, done that.

Etter en lang reise til Kina, gikk ferden videre, og vi var klare for nok et par mil på sykkelen.

Stoppa i en liten landsby for å kjøpe oss litt snacks.

Thea møtte igjen kompisen sin fra nattbussen, de var 3 karer fra USA som kjørte samme ruta, men ikke i samme gruppe som oss. Serverte han litt mat, før vi gikk for å se på et palass. Og palass, er eller har vært bebodd av konger har jeg lært. Han karen her var en konge, men ikke som Harald, han her var narkokonge og hadde 3 koner. Konene var heldige og hadde iallefall hvert sitt rom.

Det var vakttårn på hvert hjørne av huset.

Etter et besøk hos narkokongen i Nord Vietnam, gikk ferden videre til mer vakker natur og opplevelser.

Deretter var vi klare for Sky Walk, og jeg som ikke har fryktgenet, fikk det plutselig 😥

Nesten på toppen…..

Møtte noen flotte barn og damer på veien.

Litt bratt!!! Noen er tøffere enn andre. Gamla valgte å filme istedet for å kjøre akkurat her.

Thea satt bakpå sykkelen hver dag, og hørte ikke et ord om vi var snart fremme eller å kjøpe is. Hun storkoste seg med vakker natur og opplevelser.

Fremme ved hostellet i Pa Vi Village fikk vi servert middag, jeg og Thea var supertrøtte og ønsket å sove etter middagen. Her hadde de ikke noe annet enn dorm, og jeg og Thea fikk sengene rett over området hvor festen var i full gang. Thea ordnet opp med noen av de andre jentene fra gruppen, så vi fikk ligge ved siden av de…. Litt roligere og vi sov godt på nok ei natt på isoporplater🤣

Dag 3: Pa vi Village – Ma Pi Leng Pass – Du Gia (120km)

Litt trøtte i trynet våknet vi til morgensol og atter en dag med flere mil på sykkelen, men like blid og motiverte som tidligere, gjør vi oss klare for nye 120 kilometer.

Ei katte hadde forelska seg i sekken til Thea, og ønsket å være med oss videre. Men desverre, så ble hun igjen hjemme, og vi kunne starte ferden. Vi tok farvel med ca halvparten av gruppa før vi startet opp, og det var triste greier, man blir så sammensveisa gjeng på en slik tur. Thea syntes det var svært vanskelig å si hadet til flere av jentene fra gruppa, men mange andre flotte folk var fortsatt med på turen, så det gikk bra tilslutt.

Som dere ser, så er ikke veiene akkurat Route 66, men en vei er en vei. Enkelte ganger måtte Thea hoppe av sykkelen, og gå opp bakkene, men det gikk bra.

Høne eller potetgull??

Magisk♥️

Jose fra Chile ble en god kompis av Thea.

Lunsj…

Soltørking av mais.

Soltørking av chili og noe annet, som jeg ikke skjønte hva var.

Etter 120 kilometer kommer vi endelig fram til Du Gia hvor vi skal bo på nok et homestay. Et fantastisk homestay, med den beste maten så langt på denne turen.

På vei gjennom landsbyen i Du Gia. Thea filmer fra baksetet.

Utsikten fra rommet til meg og Thea.

En liten rakker, som gjerne ville bli tatt bilde av.

Thea fisker med guiden vår.

Og jaggu ble det ikke en liten fisk.

Middagen inntok vi på gulvet på dorm rommet, smakte himmelsk, så her ble vi mer enn mette nok.

Vi fikk også overvære en gratiskonsert med denne karen. Det er 83 personer som kan å spille på dette instrumentet, som er laget av gresskar. Og han karen her, var i landsbyen for å øve sammen med ei jente, og ga oss i den anledning en gratiskonsert. utrolig morsomt.

Konserten tok slutt og vi krøyp til køys.

Dag 4: Du Gia – Quan Ba – Ha Giang (120km)

Våknet til en ny vakker dag, med flott utsikt. Klar for innspurten på denne turen. Må ærlig innrømme at jeg merker på kroppen at den er litt sliten, men siste etappe skal vi klare fint. Måtte bare ut å hilse på de lokale før vi dro, og fikk prøvd meg som rissanker. Det var ikke så tungt, men så jobba jeg i bare 3 minutter. lengste arbeidsdagen jeg har hatt på 2, 5 måned.Så hyggelig å få være med sammen med de lokale, de tok imot oss med åpne armer.En liten dukkert i et vannfall før vi startet på ferden mot Ha Giang og slutten på denne ubeskrivelige reisen. Deilig og avkjølende bad.Utsikt♥️Ankommer Ha Giang i 5 tiden på ettermiddagen og jeg og Thea skal på nok en nattbuss, men denne gangen hadde vi bestilt VIP buss. Nå skal det soves!! Hahaha, umulig å sove på buss, med masse folk som snakker i telefon, hoster, og harker. Vi kom no fram👌Kom inn til Hanoi flyplass 03. 00, fikk oss noen timer på benkene før flyet skulle ta oss til Danang og Hoi An.Dette har vært en av de beste opplevelsene på denne turen. Å få dele denne opplevelsen med Thea har vært helt fantastisk, hun har lært så enormt masse om kulturer og hvordan mennesker lever i resten av verden. Dette håper jeg vil bli et minne for livet for oss begge to.

Aldri så galt at det ikke er godt for noe!!

Nord Vietnam…. Virkelig en perle å feriere i.

Vi ankom Hanoi etter en kort flytur fra Myanmar. Etter en lengre taxitur fra flyplassen sent på natta, sjekka vi inn på hotellet i Hanoi og fikk oss ei hard seng, og et rom uten vindu. Jaja, vi er godt vante, så vi sovna godt. Hanoi var for oss begge altfor varmt, det var ikke luft, og svetten rant bare vi sa «hello» til en vietnameser. Og som datter som mor, vi blir ikke i godt humør av varmen. Booka oss derfor tur ut til Ha Long Bay med et vakkert cruiseskip for 3 dager og 2 netter, dette skulle bli luksus. Dagen før avreise fikk jeg influensa, (trodde jeg), og prøvde å få omgjort avreisen, men vi fikk desverre ikke pengene tilbake. Jaja, det er bare litt feber, og hodepine, så går sikkert bra. Vondt i kroppen, men det tåler vi. Hoppa på både buss og båt, og ankom cruiseskipet som skulle ta oss ut til vakreste Ha Long Bay. Jeg krøp til sengs før vi hadde fått lagt ut fra kai. En fin tur i Ha Long Bay.

Heldigvis snakker Thea godt engelsk, så hun fant seg noen å dra på tur sammen med, mens jeg kooooste meg på lugaren.Tilbake til Hanoi etter endt cruise, tok vi turen til Tam Coc, der skulle det være vakkert. Fortsatt influensa, men nå måtte den gå over snart. Vi hoppa på bussen og booka oss inn på Tam Coc Mountain Lake Homestay, og der ble jeg i senga, mens Thea lekte med barna i huset, og en andunge.

Etter å ha hatt influensa i 6 dager, tar vi turen til sykehuset. Thea sier flere ganger i taxien på vei til sykehuset, «mamma, du har denguefeber». «Nope, det har jeg ikke, det er vondt og smertefullt». Etter å ha blitt grundig undersøkt på sykehuset, som var faretruende likt som på Europeiske sin reklame for noen år siden, kom legen med beskjeden, «sorry miss, your test is positiv» Oh, shit…. Er jeg gravid….??? NEEEEEEIIIII….. Og hun fortsetter: «on Denguefever»…. Ble «nesten» glad for at jeg «bare» hadde denguefeber. Jaja… Så var jeg den heldige som fikk dengue…. 10 dager med hard influensa, gikk ned 5 kilo, men ingen fare, buksene henger fortsatt på. Etter enda et par dager med hvile, kjente jeg at matlyst og energi var på vei tilbake og vi var klare for å oppleve Vietnam. Nå hoppa vi på en nattbuss til Sapa.

Sapa – en by på fjellet.

Kom frem til Sapa klokka 04.00, men fikk sove på bussen til kl. 06.00 og da var det ut. Og der sto selgere, taxisjåfører, hotellansatte og ellers alle andre som ville selge trøtte backpacker et eller annet til overpris. Hoppa tilslutt inn i en taxi som kjørte oss til Cat Cat Village, 3 km fra Sapa sentrum.

For en vakker natur, jeg ble helt satt ut. Hadde ikke tid til å sove, måtte ut å oppleve denne lille vakre landsbyen. Thea leide seg en skikkelig fin festdrakt, ble så fin.

Det er noe med fjellene, jeg føler meg så hjemme og avslappet med denne fantastiske naturen. Planen var å være her i 2 netter, men det var ikke mulig å forlate Sapa, så vi ble i 4 netter. Vi leide oss scooter og la ivei på tur for å oppleve alle de små landsbyene rundt Sapa. Vi fikk et opptegna kart av hotellet som visste vei. Vei er vel å ta hardt i, vi ville vel heller kalt det en krøttersti. Men frem skulle vi, og etter å ha sjonglert scooteren over svære steiner, vannhøl og smale bruer, kom vi endelig frem til en liten landsby med en liten butikk, med både mat og drivstoff, her fikk vi alt vi hadde behov for.

Dette er en del av den etniske gruppen; Red Dao, navnet har de pga de røde luene. De kler seg i flotte håndbroderte bukser og jakker, med lange skjerf som de knytter rundt midja. Og et rødt skjerf som de snurrer rundt håret. De snakka svært lite engelsk, men med fingerspråket fikk vi oss en bedre lunsj, en øl, litt søtt som Thea ga til barna i landsbyen… For å si det sånn, så ble vi en attraksjon, «alle» kom for å hilse på oss. Vi ble nå siitende på «restauranten» resten av dagen, med et lite hjemmebesøk hos en familie

før vi måtte komme oss hjemover før mørket sèg på.

Jeg elsker å kjøre scooter, så dagen etter var vi klare for nok en landsby, Ta Phin. Jeg og Thea møtte noen damer i Sapa sentrum, som anbefalte oss å besøke landsbyen. Vi ble fortalt at der bodde det flere etniske grupper, både Red Dao og H’mong. Da vi ankom landsbyen satt det en søt dame og lurte på om hun skulle vise oss grotta i landsbyen, og vi ble med.

Hun inviterte oss hjem til seg for «a cup of tea» og for å se på hva hun hadde å selge. Jeg blir så fascinert av at de inviterer helt ukjente inn i hjemmet sitt, og viser frem hele familien, og serverer oss te.

Risproduksjonen var i full gang i Vietnam.

Thea har blitt veldig glad i gris på reisen, så vi er innom «alle» grisefjøs, for å hilse på disse «søte» små dyra.

I landsbyen Ta Phin ble vi overrøst av selgere som ville selge oss alt fra hjemme broderte drakter til kinasydde vesker. Masse fint, men sekken er desverre allerede full, og vi har 8 måneder igjen å reise, så vi måtte takke nei til alt det fine håndarbeide. Men vi fikk beundre deres flotte håndbroderte drakter.

På ettermiddagen koste jeg og Thea oss rundt Sapa innsjø, hvor Thea fikk spille basse med en gutt fra byen.

Thea spilte basse, mens mor tok en kopp te og så på de lokale som luftet hunden sin.

Fansipan – Vietnams høyeste fjell 3. 143 moh.

I år har vi rukket å bestige Galdhøpiggen og Thailands høyeste fjell, og da måtte vi også få med oss Vietnams høyeste fjell. Ikke så veldig krevende tur, da det går kabelbane nesen opp til toppen, men utrolig vakker utsikt.

På toppen var det friskt og kjølig, så vi måtte varme oss på en kopp kakao.

Langt der nede ser vi Sapa by.

Der oppe er toppen av Fansipan, og dit måtte vi. Og tøffe i tryne som vi er, så skulle vi gå til toppen, og vi skulle ikke ta noe gondol opp de siste metrene… Puhhhhh, litt tynn luft, og ca 1000 trappetrinn… Men vi klarte det!!!

Masse flotte buddaher på veien opp mot toppen.

Endelig på toppen av Vietnams høyeste fjell!!!

Yeah!!! her var vi:-)

Nå må jeg løpe, vi skal nemlig rekke en nattbuss til Ha Giang, hvor vi skal på motorsykkeltur i 4 dager rundt i fjellet. Dette har vært høydepunktet hele veien, så endelig blir dette en mulighet.

Inle Lake og barnehjemmet☀️

Etter en lang og deilig dusj, var det godt å hive seg på senga og bare slappe av. Men for noen sure lår, jeg følte meg som en 80 åring da jeg skulle komme meg ut for å spise middag.

Nydelig fisk fra Inle Lake. Tidlig i seng denne dagen.

Våknet friske og raske dagen etter, hadde tenkt oss en rolig dag, men med meg som mor, så blir det sjelden rolig… Iallefall ikke en hel dag. Vi lånte oss sykler på hotellet, og var klare for å sjekke ut markedet i Inle Lake. Må innrømme at jeg fikk ikke lyst på hverken fisk eller kjøtt etter å vært her en dag.

Et titalls hunder gikk rundt på markedet, og den ene blødde fra endetarmen. De fleste lå og sov, men flere prøvde å få seg en matbit. Det frista ikke mere med fisk.

Etter markedet tok vi oss en sykkeltur til Red Mountains, en av 3 vinprodusenter i hele Myanmar. Morsomt å ta turen for å smake på lokalprodusert vin. Ikke helt som favoritten i Italia, men absolutt verdt turen for en smak.

På veien hjem fra Red Mountains, kom vi over et skilt hvor det sto; barnehjem. Thea, og jeg, ville gjerne innom for å se, og for å høre om vi kunne bidra med noe.

Barna var på skolen når vi kom, men vi fikk omvisning rundt på barnehjemmet av ei svært hyggelig dame. Hun fortalte oss at det bor ca 55 barn og voksne på hjemmet, da alle ansatte «frivillige» bor der også. Dette er hjemmet til alle. Og alle sover sammen på 2 soverom, fordelt på kjønn. Jeg må innrømme at tårene rant da jeg fikk se omstendighetene de bor under. Men jeg opplevde at alle var fornøyde med tilværelsen. De eide kun få ting. Som lederen sa: har de for mye, så mister de det bare bort. Det er vel noe sant i det.

Endelig kom barna hjem fra skolen og vi fikk hilst på de, høflige og flotte barn som elsket å lære matte. Thea underviste de i matte flere dager og de satt lydhøre rundt bordet og fulgte villig med. Jeg underviste de i basic engelsk, som å telle til 10, dagene og månedene. Etterpå hadde de fortalt lederen, at de hadde blitt så sliten i tunga… Søt:-)Vi spurte om det var noe annet de manglet på barnehjemmet, og de kunne fortelle at barna hadde behov for nye sandaler, noe klær, undertøy, mat, vaskemiddel, shampo, sengeklær og puter, samt flere ting. Jeg og Thea hadde lyst til å bidra med så mye vi maktet, men ettersom vi er på en lang reise, har vi ikke all verdens av penger. Vi drøftet litt sammen, og ble enige om å spørre våre kjære Facebookvenner om de ville spleise med oss til innkjøp av nødvendig utstyr. Åhhhhhh gud, vi hadde ikke forventa en slik respons. Vi fikk nok penger til å kjøpe inn alt hva hjemmet hadde behov for, samt at vi donerte penger til flere måneders strømregning. Dette var et ønske fra lederen. Fortsatt hadde vi mye penger igjen, så jeg opprettet en egen konto i banken og vi tar med oss pengene til flere barnehjem rundt i verden. Barnehjemmet mottar ingen støtte fra regjering eller andre offentlige instanser, så alt går på frivillige donasjoner. Jeg har skrevet en takk på Facebook også, men man kan aldri takke nok… Tusen takk til alle kjente og ukjente som støttet barnehjemmet. Dere var med å utgjorde en forskjell for barna disse dagene.

Må ærlig innrømme at disse dagene berørte meg virkelig. Det er utrolig hva små ting som jeg kan bidra med, har stor betydning for andre. Og å glede andre er den beste gleden man kan få. Vi takker for at vi fikk være med å bidra i 4 dager sammen med disse fine folka, det er lov å bry seg.

Lederen foran barnehjemmet.

Hyggelige frivillige som hver dag står på for at barna skal få en meningsfylt hverdag.

Både jeg og Thea fikk servert middag. Vi ønsket ikke å spise av deres mat, men det var ikke noe spørsmål, mat skulle vi ha.

Gamla måtte være med på leken, når hun hadde kjøpt inn lekene🤣Allting tar alltid en slutt, og det gjorde vårt besøk i Inle Lake og ved barnehjemmet, og det var på tide å si farvel. Det var trist, jeg måtte grine litt da også.

Vi måtte reise til Yangon, vi hadde et fly å rekke til Vietnam. For å komme oss til Yangon hadde vi to valg, buss i 12 timer, og med bussturen til Kalaw friskt i minne, fristet det svært lite med busstur, så vi valgte fly i 1 time. Jeg og Thea tok taxi til flyplassen og skjønte ingenting da sjåføren stoppet foran denne bygningen.

Jaja, en liten flyplass oppe i fjellene.

I sikkerhetskontrollen?? hvor det satt en stykk halvsovende kar og studerte veskene som gikk igjennom scanninga, stoppet meg og spurte om jeg hadde en «knife» no no no, no knife! Men han ga seg ikke, han orket heller ikke å bevege seg ut av stolen, så jeg måtte tømme veska selv, og vise han at jeg hadde ingen knife. Men ga seg heller ikke da, så jeg måtte komme å se på skjermbildet og han viste meg «knife», jeg sa «NO NO NO knife» og viste han veska mi. Lettere irritert sendte han meg videre uten å kontrollere nærmere. Jeg hadde iallefall ingen kniv i veska, men hadde jeg hatt det, så hadde den glatt blitt med gjennom sikkerhetskontrollen.

Boarding.

Men det gikk da bra, vi kom oss til Yangon.

Yangon

Trafikkstøy og atter trafikkstøy.I taxien på vei fra flyplassen oppdaget vi at bilen hadde kassettspiller, og Thea fikk sitt første møte med kassetten som vi hadde på 80 tallet.

Et besøk på Shwedagon Pagoda er et must når man besøker Yangon.Noe utrolig søte jenter i flotte drakter.

Marionetter er/ var veldig populær underholding tidligere i Myanmar, men som har avtatt med årene, da TV og andre aktiviteter har kommet til. Vi fikk oppleve et ekte myanmarsk teater hjemme i stua hos et ektepar, som ikke gir avkall på gamle tradisjoner. De åpner sitt hjem for de som måtte ønske å overvære en forestilling. Utrolig fascinerende forestilling og jeg forstår når de snakker hjertevarmt om dukkene sine, de er «levende».

Da er våre 27 dager i Myanmar over, og vi er klare for en måned i Vietnam. Dagene i Myanmar har vært overveldende, sterke, spennende, lærerike, morsomme, engasjerende, slitsomme, solfylte, sosiale….. Samlet sett, jeg håper jeg får muligheten til å ta turen tilbake til dette enestående landet, som jeg visste enormt lite om, før jeg landet i Mandalay.

Trekking fra Kalaw til Inle Lake

Noen ganger skulle jeg ønske det var et snev av liv i mine bekymringsnerver og at jeg ikke hopper ut i alt med liv og lyst. Men neida, denne gangen var det ei heller liv, så vi booka oss tur med Jungle King Trekking for en 2 dagers fjelltur i de Myanmarske fjellene. Vi hadde tatt bussen fra Bagan dagen i forveien, som var en meget interessant reise. Vi reiste tidlig på morgenen fra Bagan i en minibuss med flere andre backpackere. Etterhvert begynte bussjåføren å stoppe opp og ta på de lokale, ikke noe galt i det, men de alle ble pressa inn og de satt på små krakker i midten av setene. Vi stoppa flere ganger, for at sjåføren måtte prate med noen, og en annen gang kjørte vi rundt på en kompis av sjåføren, mens de skrek og hoia til hverandre. Nå skjønner vi at bussturer i Myanmar tar tiiiid. Men for oss var det en interessant opplevelse, og jeg fikk tyna tålmodigheten til ytterpunktene. Ankom Kalaw tilslutt, etter en svingete vei opp fjellsiden. Regnet lå tungt over Kalaw, men som de optimistene vi er, så tenkte vi at «i morgen blir det ikke regn». Våkna av at regna tromma på taket, fortsatt like optimistiske, vi spiste frokosten vår og pakket tursekken. Vi var klare for tur i fjellet.

Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlig klær!!!

Da var vi klare for tur i nyinnkjøpte regnponchoer. Med friskt mot starta vi opp, og kom oss ca 6 meter ut på veien, så stoppa regnet opp og sola skinte fra klar himmel. Viktig å være optimister!

Vi gikk mellom små landsbyer og rismarker, hvor arbeidende kvinner og små barn ropte ming-gah-lah-bahr til oss, som er en hilsen på burmesisk.

Thea innimellom buskevekster.

Ingefærplantasje…. Mmm♥️

En lite pause i varmen. Jeg trodde det var kaldere i fjellene, men når sola steker, så var vi sikkert oppe i 50 grader. Det var så varmt, at svetten rant over hele kroppen, og klærne klistret seg fast. Helt utrolig at jeg klarte å holde motet oppe, men hva gjør man ikke for en unik opplevelse som dette.

Møtte mange arbeidende på vår vei.

Etter ca 3 timers gange, var vi både sultne og slitne, og klare for lunsj. Hjemme på loftet hos denne familien, fikk vi servert ris, egg, suppe og friske frukter. Mette ble vi iallefall.

Ny energi og vi var klare for siste økt (som jeg i min villeste fantasi hadde innbilt meg var en kort tur)…. Vi gikk og vi gikk….

… Og vi gikk……

Men med litt sang fra en pensjonert kar fra Korea, så ble da turen både livåt og mer interessant.

Rismarkene lå der, med sin fantastiske fargepalett. Nydelig.

Etterhvert innhentet regnet oss, og vi måtte ikle oss våre nyinnkjøpte ponchoer igjen.

Men like fort som regnet kom, forlot det oss, og vi kunne vandre videre på glatt føre. Jorda her blir ekstremt glatt i vått vær, så et par turer tryna jeg så lang jeg var, men like blid.

Ikke alltid at vi fant ei bru for å krysse elvene, så vi måtte bare vasse uti med klær og sko, men vi var så gjennomvåte fra før, så vi merket ingen forskjell.

Guiden var en ung trivelig kar fra Myanmar, så han løftet Thea som ingenting over elva.

Thea skuer mot målet. Tårnet som dere ser på toppen. Puhhh….

Hele gjengen var fortsatt ved friskt mot, og vi tok fatt på siste etappe. En stk pensjonist fra Korea, 2 unge jenter fra Barcelona, en burmesisk guide og to trønderbærter😊

ALDRI vært så glad for å se et monastry (kloster) høyt oppe i fjellene. Ei heller ikke vært så glad for å ha kommet halvveis. Her skulle vi overnatte ei natt, før vi skulle ta fatt på siste etappe, målet: Inle Lake.

Ingen strøm eller dusj var å se, men et kar med regnvann fikk duge, vi dusja??allen zusammen. Ble godt kjent på turen.

Vi var flere grupper som skulle overnatte på monastryet, ca 30 stk. Rommene var inndelt med laken som var hengt opp mellom stolpene. Interessant. Thea kom til meg like før hun sovnet, og innrømmet at: «mamma, det er egentlig veldig kult at vi skal sove på et monastry med mange munker og sånn». Det gledet og rørte mammahjertet langt inni rota.

Vi fikk servert deilig middag på monastryet.

Klokka 04. 30 var det klart for bønn, og hanen var også på munkenes side, han galte det høyeste han maktet og i flere timer. Generatoren ble satt igang og det var fullt liv rundt oss, men heldigvis klarte vi å sove litt til. Liiiitt tidlig å stå opp.

Men klokka 05. 45 var det bare å stå opp og gjøre morgenritualet med toalettbesøk… Ikke alltid like enkelt å få gjennomført, men må man, så må man.

07.00 var vi klare for å gå videre. På veien møtte vi flere kvinner, som var på vei til monastryet for å donerè mat til munkene. Da vi spurte om vi kunne få ta bilde av de, så hadde de ikke tid, de måtte til monstryet. Men da de oppdaget Thea, hadde de all verdens tid og vi fikk gjerne ta bilder, sååå søte damer♥️

Vi vandret i vakker natur i flere timer, og så endelig….. Langt der fremme så vi målet!!! Inle Lake♥️ Gleden var stor og Thea syntes ikke det var såååå langt igjen.

Det var bra hun syntes det, for det var ennå 3-4 timer igjen å gå.

En gjeter med flokken sin viste oss raskeste vei ned til Village’n. Nå var klokka blitt ca 2, og sola stekte på sitt varmeste (jeg er allergisk mot solstek på kroppen, egendiagnostisert). Humøret var ikke på topp. Gnagsår på ene hælen, 2 storetær som ikke samarbeidet pga. av for lange negler. Og Thea var heller ikke ved like friskt mot lengre, men ingen annen utvei!! Vi måtte gå.

Da vi endelig kom ned til en vei og den første bilen kom forbi, haika jeg og Thea de siste 2 kilometerne til lunsjplassen. Betalte med glede 30,- for å slippe å gå 2 km i stekende sol.

Men hva er 2 km, vi hadde gått i 4 – FIRE mil!! Jeg var så stolt av Thea som hadde gjennomført denne turen i regn og stekende sol, med dårlig søvn og lite mat!!! Vi hadde klart det!! Og Thea innrømmet etterpå at «mamma, det var egentlig en veldig fin tur og veldig arti å sove på monsastryet». Jeg kunne spist opp lille larven min♥️Vi inntok en deilig lunsj (ALT smakte godt nå), før vi satte oss i båten som skulle ta oss over Inle Lake.

Fiskemennene på Inle Lake har sin gamle tradisjonelle måte å fange fisk på.Etter en time i båt, kom vi oss på land og fikk kapret den første taxien vi så, nå var vi klare for en dusj!!!

Dette er den dusjen jeg vil huske den dagen jeg ikke husker noe annet. Ingenting er som rennende kaldt vann over en svett stinkende kropp🤣

Vi ser frem til noen dager her i Inle Lake.

Bagan – I’m in love!!

Vi må få med oss det meste når vi er på vår livs reise, derfor valgte vi å ta båt fra Mandalay til Bagan. Thea var i utgangspunktet litt skeptisk til en sååå lang båttur, men da vi endelig var fremme på ettermiddagen så uttalte Thea: «det var da en morsom båttur mamma» Og da var Ipad og mobil i sekken, det meste av turen👌 Etter 8 timer med båt, var vi endelig fremme i Bagan.

Sagaing Hill

Frokost og lunsj fikk vi servert ombord.

Et lite stopp innom en Village på veien♥️

Vi ankom Bagan i 4 tiden på ettermiddagen, etter en fantastisk dag på Irrawaddy River. Taxien sto klar å ventet på oss, og brakte oss til hotellet. Jeg bruker mye tid på Agoda for tiden, for å booke hotell. I Bagan var det vanskelig å finne hotell, ikke det at det var få av de, men det var så utrolig mange rimelige og flotte hoteller. Men vi valgte oss Ananta Bagan Hotel, sjekk link:

http://www.anantabagan.com/

Vi har ikke angra et sekund. Vi booka først ei natt, deretter 2 netter, og så 2 netter til. Og da kom resepsjonisten bort til meg og fortalte at alle kunder som booker 5 netter hos de, får en gratis 5 retters middag og gratis spabehandling. YES!!! Storfornøyde ble vi, aldri opplevd makan♥️

Gratis hatter fikk vi å, badekåper på rommet, fri minibar??, kveldsgodt bringes til rommet hver kveld, og en nyyyyyyydelig frokost servert hver morgen, for 391-, – pr. Natt. Helt uforståelig for oss.

Bagan var tidligere kjent som ‘Pagan’, som var hovedstaden i dagens Myanmar på 9.-13 tallet. Av de 10.000 buddhisttemplene, pagodene og klostrene som ble konstruert i Bagan-slettene på 1000- til 1200-tallet, gjenstår fortsatt 2000. Byen står på Unescos verdensarvliste. Vi fikk fortalt at det var 54 konger i dette området på det tidspunktet, og de fleste kongene er som nordmenn flest, bygde den ene kongen èn Pagoda, så skulle den neste bygge en også, og gjerne en større. Det er en av grunnene til at det er over 2000 små og store Pagodaer i lille Bagan.

E-bike måtte vi ha for å komme oss rundt for å se alle pagodaen, vi rakk sikkert bare 50 av totalt 2000.

Solnedgang i Bagan var virkelig en opplevelse. Vakkert?

MT. Popa

Selvsagt måtte vi på dagstur for å se MT. Popa. Det er et tempel på en klippe som tidligere var en vulkan.

Det sies å være en fantastisk utsikt på toppen etter å ha forsert 720 trappetrinn i varmen, men da vi kom opp, var det tett tåke, så vi fikk ikke sett så mye, men fin opplevelse alikevel.

De første trappetrinnene.

Det var aper overalt opp mot toppen. Litt ekkelt, da vi måtte ta av oss sandalene, og det var fullt av apebæsj hele veien opp trappa. Vi fikk skylt av føttene når vi kom ned, så det gikk da bra.

Thea på shopping.

Så klart hadde tåka letta da vi kom ned, men ingen av oss var klare for nye 720 trappetrinn. Beina rista og føltes som gele allerede.

På hjemveien måtte vi stoppe…..

Umulig å kjøre forbi dette havet av deilige frukter.

Bra at jeg valgte å reise på tur med finansministeren, som ikke liker shopping🤣🤣

Takk for turen til guiden, en ung kar fra Australia og 2 nordkvinner👌

Mat i Bagan

Har hatt mine 2 desidert beste måltid her i Bagan, på en liten ûberkosli restaurant: Wheather spoon’s Bagan. Jeg spiste gresskarcurry med Ingefærsalat, og dagen etter lokalfiskcurry med Ingefærsalat. Jeg evner ikke å beskrive smaken, men opplevelsen når jeg inntok disse to måltidene var tårefylt. De av dere som kjenner meg, vet hva jeg mener. Jeg ønsket at måltidet aldri skulle ta slutt, men som alle vet, det gjør det alltid.

Det er med vemod vi setter nesen mot Kalaw og trekking i fjellene i morgen, men det er mye vi skal oppleve i flotte Myanmar.

Et lite bilde fra doen på verdens beste restaurant♥️ Da jeg desverre ikke hadde tid til å ta bilde av hverken maten eller restauranten 🤣

Togtur til Hsipaw

Tidlig torsdagsmorgen den 15 august klokka 03. 00 ringte alarmen og vi var klare for togtur til Hsipaw. Frokosten fikk med vi med oss i doggybag fra hotellet og vi tråkka ivei mot stasjon, klar for nye opplevelser o890Hvor i huleste får man kjøpt billetter?? Ikke et ord på engelsk, men utrolig hva man får til med tegn og når man prøver seg på burmesisk. Vi kom oss iallefall på toget som gikk presist kl 04. 00, helt utrolig, vi var forberedt på forsinkelser. Togbillettene var sikret.Thea var veldig redd for å få Denguefeber så hun pakket seg godt inn i kjolen sin, slik at ikke en eneste kroppsdel skulle vises. Vi snegla oss fremover, til og med bakover enkelte ganger, spesielt i motbakker, og da ble vi redde for at vi ikke kom oss videre, og toget hadde mista bremsene, men vi kom oss videre på andre forsøk.Nydelig frokost ble inntatt på toget.Fint regndekken.Noen flotte bilder fikk vi tatt under togturen. Det er frodig og grønt i Myanmar.Vi valgte å reise med Upper Class, hvor det var godt med plass til beina, og vi fikk vindusplass. Det var ikke trengsel slik som i Sri Lanka, her fikk vi iallefall puste. Setene var komfortable å sitte i, så ingenting å utsette på komforten i Myanmarske tog. På økonomiklasse var det også godt med plass, men trebenker å sitte på. Mens jeg fulgte Thea til do, og sto vakt utenfor, så jeg ei mus som pila rundt inne på økonomiklasse. Da var jeg glad jeg spanderte på meg de 30 kronene i tillegg for Upper Class.Togturen gikk sin gang, og vi nøt vakker utsikt. Passerte flere små landsbyer på veien.Etter å ha stoppa en liten time i Pyin oo Lwin, hvor vi fikk kjøpt oss deilig ananas, gikk endelig turen videre, og vi var klare for å komme oss til Hsipaw. Etter en liten time stopper toget ved en liten landsby og vi blir stående rolig i en god stund, ingenting er unaturlig ved det, vi hadde lest oss opp på at det kunne ta tid å ta tog i Myanmar. Etter nok en halvtime så begynner vi passasjerene å undre oss over hva som skjer. Vi begynte å bli sultne, og da gir konduktøren oss beskjed om at vi trygt kan gå å kjøpe oss snacks i byen. Vi var redde for at toget skulle dra ifra oss, så vi løper ned til byen, og løper tilbake med snacksen… Nyter en pose snacks, mens vi håper å forlate perrongen snart. Men neida, enda en time går, og vi får ny beskjed om at vi gjerne kan gå og spise lunsj… Vi tenker at jaja, sikkert noe feil med toget, så vi går på nærmeste restaurant, setter oss ned og bestiller lunsj. Der møter vi noen andre fra toget som forteller oss at de hadde blitt fortalt at det var «dangerous» å reise videre med toget. Jaja, sikkert en del som mangler som de må bestille opp for at vi skal komme oss videre. jaja, sånn er det når vi reiser med tog i Myanmar. Etter å inntatt en deilig lunsj, går vi tilbake til toget atter en gang og håper at vi er klare for å reise videre snart.Vi går tilbake til toget og setter oss ned i setet, da en burmesisk medpassasjer kommer og gjør tegn om at det er skyting og «pow», bomb up there. What?? Dette var vi ikke forberedt på, eller, vi vet at vi reiser i Myanmar, men trodde at vi var i et sikkert område. Vi er flere backpackere som undrer oss over hva vi skal gjøre videre, togkonduktørene aner heller ikke hva de skal foreta seg. Vi blir stående på perrongen i enda et par timer, før en kar informerer oss om at han vurderer å bestille en bil slik at vi kan returnere til Pyin oo lwin. Toget kommer ikke til å kjøre videre, iallefall ikke denne dagen. Vi blir med å spleiser på bil.Vi måtte ut av bilen, og gå gjennom en grensekontroll.Heldigvis kommer ikke alt på NRK, men ifølge Reuters var det TNLA – en burmesisk opprørsgruppe og deres allierte som angrep 5 forskjellige lokasjoner tidlig torsdagsmorgen, hvor the military’s Defense Service Technological Academy iPyin Oo Lwin, ble angrepet.Vi reiste inn til Pyin oo lwin og booket oss inn på et hotell. Pyin oo lwin er en liten landsby nord for Mandalay, og her var det levelig temperatur for oss, ca 25 grader. Vi leide oss en scooter for å komme oss rundt å se på severdighetene i området.Marked finner vi overalt i Myanmar, med fersk flådd høne og nyfiska fisk.Kom over en økologisk gård, hvor vi fikk servert hjemmelaget pasjonsfruktjuice og hjemmebakte muffins… Mmm…..Thea fikk hilst på kaninene.
Da er våre dager i Pyin oo Lwin over, og vi skal bevege oss mot Mandalay igjen, i bil denne gangen. Vi blir i Mandalay 3 dager, før vi skal bevege oss opp Irrawaddy River i båt, og det ser vi frem til.