Tathra til Phillip Island

Egentlig bare en lang distanse som var nødvendig for å nå målet – Phillip Island. Vi hadde bestemt oss for at nå hadde vi behov for å være rolig et sted, litt mer enn et døgn. Valgte oss derfor Phillip Island, 2 timer utenfor Melbourne, hvor vi skulle levere bilen.

Vi kom over et nytt område hvor det nylig hadde vært bushfire, og vi kjørte  nesten hele dagens etappe langs brent skog. Det var en del arbeids langs veien for å rydde opp, det vil ta tid å rydde opp etter årets bushfire antar jeg.

Etter å ha kjørt langt i ganske så dyster natur, utbrøt Bestemor, nei, nå må vi ha oss en is. Skjønner godt at de som sitter bak i en bobil, har behov for en is eller en stopp ganske så ofte. For et bråk, alt av kjeller, kopper og kar skranger verre enn verst. Glad jeg var den heldige vinner av å få kjøre.

Overnattet i Lakes Entrance en natt, for vi var i mål. Veldig kjølig, men Grethe hadde noe på lur, for å varme seg, så vi overlevde i kulden.

Aldri mulig å sove litt utpå i Australia, her må man opp og ut av campingen for 10. Etter en god og varm dusj, var vi klare for frokost og komme oss avgårde. Rakk ikke å kjøre lengre enn 100 meter, for vi så masse folk, hester og boder, og vi matte stoppe og se – ikke no rat det tar tiiiiid å kjøre i Australia.

Vi aner ikke hva som foregikk, men vi fikk kjøpt med oss et par tre kilo med ferske reker, og da var vi fornøyde.

Phillip Island – pingvinøya 🐧 🐧

Phillip Island er mest kjente for sine små kolonier av pingviner som kommer opp fra havet ved solnedgang for å finne rederne sine. Jeg og Thea var å så paraden sist gang vi var i Australia, så jeg ble igjen i bilen, mens resten overvære pingvinparaden.

Vi lovte kidsa å være rolige et par dager på campingplassen, og det klarte vi. Kidsa hoppa på jumping pillow og vi koste oss i «varmen» .

Noen late og deilige dager på Phillip Island, før et par dager i storbyen Melbourne.

Bulli til Tathra.

Bulli Camping var en flott liten campingplass som lå like utenfor Wollongong. Vi ankom campingplassen på ettermiddagen og sola skinte fra skyfri himmel. Alle tok en velfortjent dusj og vi lagde oss deilig middag. Dekket på bordet, og plutselig blåser alt av bordet, og Grethe roper forferdet «vi kan ikke spise ute, maten blåser bort». Og vi ser opp på himmelen, og alt er plutselig totalt svart.

Det var en spennende natt, med skikkelig shaking av bobil og tordendrønn, men vi sov godt i vår kjære lille Britz, unntak av 4-5 do turer. Dagen etter hadde vi planlagt å kjøre sørover langs kysten, men når man stoler blindt på GPS’n, så vet man ikke hvor man ender opp. Vi fikk en absolutt vakker reise, gjennom dramatisk natur til nasjonalpark, og vi endte nesten opp med å gå tom for diesel midt i nowhere….. Ikke alltid man forutser avstanden i Australia, men dieseltanken var litt under halv, og vi skulle ikke kjøre sååå langt. Men opp et fjell, ned et fjell, kjøre flere mil med sletter med tørt gress, dro på på tanken. Så da lyset for reservetanken slo seg på, så kjente jeg at jeg ble litt svett, men tenkte at det finnes alltid en løsning. Vurderte et sekund å kle opp Grethe i miniskjørt, og sende henne til en gårdene oppe i fjellsidene, én av bøndene måtte ha diesel. Men i det jeg åpnet munnen, for å fortelle at nå er vi tom for diesel, så kom Grethe på: «sjekk kartet, det sier alltid ifra om det er bensinstasjoner i nærheten». Og jaggu, 8 km til nærmeste «bensinstasjon», PUUUHHH…. det ordner seg alltid.

I et lite sekund var jeg glad for at jeg har gullhår i rævva.

And then we hit the road, happy and full of diesel.🤣

Etter vakker utsikt, må man ha seg litt mat, og vi var så heldige å kom over et lite bakeri i byen Milton.

Vi kjøpte også inn «litt» frukt på reisen gjennom Australia. Bestemor ELSKER å prøve alt nytt og spennende, og klarte aldri å gå tomhendt ut fra en eneste butikk, til Grethe store frustrasjon. Grethe er en garva bobilcamper og vet hvor liten plass det er i en bobil, men hun har aldri vært på tur med fam. Bae. Mat må vi ha, gjerne nok til hele nabolaget, og plass finn vi alltid. For å si det sånn, plass fant vi og spiste gjorde vi å🤣 Vi måtte smake på alt fra smakfulle mangoer, pasjonsfrukt, aprikoser, epler, små pærer og til og med bittesmå druer….

På dagens etappe kom vi over et større område hvor det hadde vært bushfires, og det var et tragisk syn. Nedbrent skog, og flere nedbrente hus kom vi over.

Etter noen timers kjøring kom vi frem til en liten by, Mogo, hvor flere av byens bygninger hadde gått tapt for flammene. Det som sto igjen av bygninger, var flotte eldre bygg.

5 timers kjøring, ble til en 8 timers tur, men artig å stoppe og smake på det Australia har å by på. Vel fremme i Tathra ble både sjåfør og kids fornøyd. Thea og Emma tilbrakte resten av kvelden med å trene på ei svær jumping pillow. Senere gikk jentene i fellesromet for å se film, liiiitt lei av å kjør bobil. Men klaga ALDRI👌

Da ble det natta i Tathra etter en lang og fin kjøretur.

Blue Mountains.

Blue Mountains er en robust fjellregion vest for Sydney. Kjent for dramatisk natur, eucalyptus trær, waterfalls, de tre søstre (sandstein formasjoner) og flere små byer med cafeer, gallerier, guesthouse og flotte hager. Vi hadde planlagt å campe 2 netter i Katoomba, som ligger midt i hjertet av Blue Mountains, men vi hadde ikke tid til mer enn en natt. Men er man opp om mårrån, så er det utrolig hva man rekker over.

På veien hjem fra Wentworth Falls, kom vi forbi en liten by på veien, og vi stoppet for å se oss rundt. Leura var en liten pittoresk by, med flere småbutikker med masse spennende mat og mye annet krimskrams. Vi endte opp med en is og masse klær.

Og så måtte vi sove litt igjen, før en ny dag med flere opplevelser. Vi hadde planlagt en tur til Echo Point og en tur ut til de tre søstre.

Turen ble litt lengre enn planlagt, og det ble fort varmt utover dagen, så vi ble overlykkelige da vi skjønte at det gikk en kabelbanen opp til toppen, like foran oss. En morsom opplevelse for bestemor som har høydeskrekk.

Litt mat måtte vi ha i magen, før vi skulle kjøre sørover mot Wollongong. Kom forbi en kosli liten cafe, Yellow Deli, nydelig organisk mat.

Sydney

Heldigvis var ikke kjøreturen fra Hunter Valley så veldig lang. Totalt i kjøretid tok vel turen ca 2, 5 time, men når vi så et skilt om et ett eller annet spennende, så måtte vi stoppe opp og se. Vi har fått smakt på flere spennende iser, vært innom flere bakeri og stoppa innom flere småe søte byer på veien. Så da tok turen noen flere timer.

Vi ankom campingplassen som lå et stykke utenfor Sydney utpå ettermiddagen. Sultne og smågrinete, løp vi til kjøkkenet hvor vi lagde oss nydelig middag, og så hoppa vi i seng.

Når vi reiser rundt i Australia er vi som oftest i seng rundt 9 hver kveld, og da er det helt stille over hele campingen. Aussiene er tidlig i seng, for så å opp tidlig for å jobbe, før sola varmer for mye. Jeg synes det er så utrolig deilig å våkne uthvilt hver morgen, noe som jeg og Thea har gjort i flere måneder nå. Skal bli tøft med vekking kl 06.30 hver morgen om en måneds tid, men det må vel la seg gjennomføre.

Jaja, de to eldste måtte iallefall ha vekking neste morgen, de skulle rekke et fly til Ayers Rock. De hoppa inn i en taxi og dro av gårde, mens jeg og jentene skulle kose oss i Sydney et par dager. Jeg og Thea var i Ayers Rock forrige gang vi var i Australia, derfor valgte vi å kose oss i bobilen.

Camperlivet i Sydney er spennende, men vi måtte utforske bylivet også, så dagen etter tok vi bussen inn til Sydney City.

En hel dag i Sydney var over, og vi hoppet på bussen hjemover. Forhåpentligvis var bestemor og Grethe kommet tilbake. De satt i bobilen og ventet på oss.

Manly Beach og musicalen Six

Det er ikke tid til å sova bort sumarnatta, når man skal kjøre deler av Østkysten i Australia på 16 dager. Vi hoppa opp neste morgen og kom oss på bussen ned til Manly Beach.

Koste oss med shopping og en øl, før vi tok ferja inn til Circular Quay nok en gang. Damene ville oppleve Operahuset fra sjøsiden.

Vi spiste middagen på brygga ved operahuset, før vi skulle på musicalen Six. Billettene hadde vi kjøpt for lenge siden, men ingen av oss viste at vi ville bli sååå slitne etter noen dager på roadtrip. Men jaja, vi måtte no gå, da vi allerede hadde billettene. Jeg vurderte å kjøpe med meg nakkepute, i tilfelle jeg sovna.

Jentene var litt usikre på hva vi egentlig skulle på, men de var ved friskt mot. Alle trodde egentlig det skulle bli en kjedelig opera, med kjedelig teater. Men SHIT!!! Dette var noe av det bedre jeg har opplevd av en musical. Jeg var trøtt i cirka tre sekunder, så var jeg lysvåken resten av forestillinga. For en energi som disse dame utstrålte og for noen stemmer. En utrolig spennende historie om Henry den 5, sine 6 koner. Det var mye latter og fargerike kostymer på damene. Når forestillinga var over, var det ingen av oss som ønsket å forlate salen. Vi ville ha MERE!!!

Fire dager i Sydney er over, og vi er klare for Blue Mountains.

Brisbane til Sydney

Vi var så spente på å få besøk, så vi satt å passet på at alle hjemme i Trøndelag var våkne klokka 04.00, slik at de skulle rekke flyet ned til Brisbane. Og at alle møtte opp på flyplassen til riktig tid, og gikk på flyet, men…… Det hadde lavet ned masse nysnø samme natt, og flyet måtte avvises, få ny tid, og you name it…. Ting tar tid….. Flyet fra Værnes ble forsinka til Stockholm med 2 timer, og da rakk de ikke neste fly til Singapore, hele ruta måtte endres ned til Brisbane. Og det verste av alt, de måtte innom Kina, og i disse Coronatider, ble Thea redd for at de ikke kom inn i Australia. Thea trodde alt håp var ute for besøk. Vi lasta ned appen Flight radar og fulgte de hele veien, de var på vei!!!!

Hele gjengen sov over ei natt i Brisbane før vi henta ut bobilen, og jeg og Thea var klar for roadtrip nummer 2 i Australia. Forrige roadtrippen til meg og Thea, kjørte vi fra Brisbane og nordover til Cairns, nå skulle vi kjøre sørover og helt ned til Melbourne.

Før vi henta ut bilen, måtte vi innom Lone Pine Park og kose med koalaene og kenguruene. Det er forskjell mellom statene i Australia hvor det er lov å holde koalaer og ikke, og i staten New South Wales var det ikke lov, så da måtte vi kose litt, mens vi fortsatt var i Queensland.

Thea og Emma fikk holdt en Koala, som er «number one to do» i Australia. Vi voksne fikk kosa med kenguruer, og som Grethe sa «dette hadde jeg aldri trodd jeg skulle få oppleve». Dyrelivet i Australia er så spennende og forskjellig fra hjemme, og det er ikke såååå mange slanger🤣.

Vi fikk hilst på masse forskjellige dyr i Lone Pine Park, og etterpå var vi klare for å «hit the road». Hentet ut bilen i Brisbane og hadde bestemt oss for å kjøre til Toowoomba, og sove der 1 natt.

Ankom Toowoomba sent på ettermiddagen, og regnet plaska ned. Det var stor fare for flom langs ruta, og vi fikk beskjed om at vi burde holde oss oppdatert på nett, hvor eventuelt veiene var stengt. Men for ei som ikke har evnen til å føle frykt, så kjørte vi på, og håpte det gikk bra (og det gjorde det)🤣.

Og som den drevne sjåføren av bobil som jeg er, så tenkte jeg det ville være lurt å kjøre med solskjerminga ute, mens vi kjørte ut av campingen. Særlig.

Jaja, vi fikk ikke reparert solskjerminga, men vi kunne ikke gå i kjellern av den grunn. Vi var klare for flere opplevelser. Vi kjørte til Tamworth.

Tamworth er en liten by vest for Brisbane, som er kjent for country festival og sin svære «Golden Guitar». Morsomt i Australia, det er STORE figurer plassert rundt omkring i landet, en stor banan, en stor potet, en stor elefant og en dinosaur. Skjønner ikke helt poenget, men arti for en trønder.

Vi valgte å kjøre New England Highway store deler av turen nord for Sydney, da vi ønsket å oppleve countryside, fremfor sjø og strand. Sov i Tamworth i 2 netter, før vi kjørte til Hunter Valley.

Hunter Valley – vindistrikt i Australia.

Hunter Valley er vindistrikt nummer en i Australia, kjent for sine shiraz og semillion. Vi fikk fortalt historien om John Hunter som var en marineoffiser på tidlig 1800 tallet, og som var svært glad i vin. Han utkommanderte noen av sine soldater til å sjekke ut jordsmonnet i distriktet nordvest for Sydney. Jordsmonnet var bra, og det ble dyrket druer til produksjon av vin. Derav navnet, Hunter Valley. Distriktet utgjør rundt 3% av Australias totale vinproduksjon og er en av landets mest gjenkjennelige regioner. Det finnes i overkant av 120 vingårder i dalen.

Vi booka oss inn på en liten campingplass midt i Hunter Valley, og skulle være der i 2 netter. Australia er et stort land, så vi hadde ikke ingen tid til å kaste bort på turen. Vi ankom HV i 2 tiden på formiddagen, og vi fikk høre om et bryggeri som hadde ølsmaking klokka 16.00. Parkerte bobilen og løp ned til Potters Brewery for å delta på ølsmaking. Viktig å få med seg ALT!!

Etter ølsmaking, tok vi taxi ned til Cessnock for å spise middag på en av de lokale barene i byen.

Dagen etterpå hadde vi bestilt oss en guidet tur i distriktet, med verdens søteste guide, hun kjørte oss rundt overalt hvor vi ønsket å dra.

Vi startet på en vingård like ved campingplassen, men ingen av vinene falt i smak hos noen av oss, kjørte deretter til…..

Etter å ha smakt oss igjennom 7 ulike viner, 4 sorter med oliven, var vi klare for lunsj med utsikt. Og det fikk vi.

Rakk så vidt å fordøye maten, før vi måtte hoppe inn i bilen, og gjøre oss klare for vinsmaking nummer 3. Nå skulle vi smake på Lindeman, som vi også får hjemme i Norge. Vi fikk også deltatt på sjokolade- og ostesmaking. Både liten og stor var fornøyde med smakinga.

Deretter dro vi til en vinkjeller, hvor vi fikk smake enda flere oster, med anbefalte viner tilsatt til hver ost. Smaksrike oster og nydelig vin.

Da trodde vi at vi var ferdig for dagen, da dette var siste besøk, men neida. Det var jo et bryggeri ved siden av vinkjelleren, og da måtte vi teste craft beer også.

Grethe hadde ikke lyst på mer alkohol idag, så hun valgte dessert istedet. Nydelig ostekake (trodde hun).

Nå trodde vi at en interessant og smaksrik dag var over for denne gang, vi skulle hjem å slappe av. Neida, det kom en guide bort til oss og spurte om vi hadde vært på vodka-, gin- og likørdestilleriet, nei, det hadde vi ikke. Og dermed var vi plutselig klare for nok en smaking. Mye godt å smake på i Hunter Valley, både for liten og stor. En nydelig dag var over for denne gang. Vi fant senga tidlig denne dagen.

Våknet friske og raske til en ny dag i HV, og vi skulle til Sydney. Først skulle jentene få seg en ridetur i vakre omgivelser. Det regnet ikke med måte, mens vi kjørte opp til stallen. Men i det jentene setter seg på hestene og er klare for tur, skinner sola opp og været viser seg fra sin beste side.

Jentene var storfornøyde med rideturen, og vi satte bobilen i retning Sydney og storbylivet.

Brisbane er kjent for sin ungdommelige iver, gode vibber og 280 dager med sol. Brisbane er Australias tredje største by, og det bor ca 2, 5 million mennesker i byen. Vi var så heldige å møte ei svært hyggelig dame via Facebook, og gruppa Host a Sister. Host a Sister er et fellesskap for reisende damer. De fleste er single damer som tilbyr overnatting i sitt hjem, til reisende damer. Damen vi var så heldig å få bo hos, hadde hatt flere reisende kvinner hjemme hos seg, og gode anbefalinger hadde blitt delt på gruppa. Hun hadde en hund og en katt, og et opphold her var perfekt for Thea. Dagene gikk med til lufting av hund, og kosing med begge 2 dagen lang.

Det var utrolig deilig å bo i et «hjem» i en uke, må ærlig innrømme at vi var lite late denne uka. Kanskje litt for at vi var så spente på besøket som skulle komme, bestemor, verdens beste Emma, og tidligere kollega fra Fides, Grethe. De siste dagene før ankomst telte vi timer og minutter, dette hadde Thea gledet seg til i 2 måneder. Helt ærlig, Thea hadde ikke holdt ut om ikke Emma og bestemor kom til Australia. Savnet var for stort til venner og familie. Men da hun fikk vite at Emma skulle komme til Brisbane og være med oss i 3 uker i bobilen, så gikk tiden forholdsvis raskt frem til de kom.

Dagstur ut til North Stradbroke

Mens vi telte ned timer og minutter måtte vi oppleve litt av hva Brisbane hadde å tilby, og da var en båttur ut til North Stradbroke et naturlig valg.

South Bank i Brisbane

South Bank er kjent for sine grøntområder og badestranden midt i hjertet av Brisbane. Badestranden er handmade, og i området rundt er det flere flotte restauranter og barer, noe for enhver. Flere griller er satt opp til fri benyttelse rundt bassenget.

Togtur til Moowoolomba

Tidligere i høst skrev Kvinner og Klær en reportasje om oss 2. Og etter å ha lest reportasjen var det ei hyggelig dame som tok kontakt med oss. Hun skulle besøke familie i Australia, og skulle være her i 3 måneder. Vi har holdt kontakten via sosiale medier, og mens vi var i Brisbane, oppdaget vi at vi var ikke så langt unna hverandre. Vi ble invitert ned på besøk på farmen i Moowoolomba for å besøke de, og vi er ikke tunge å be, så vi hoppa på toget sørover.

Da Thea hadde kost seg ferdig med hesten og fortløpende holdt meg orientert om hvor mange dager, timer og sekunder til bestemor og Emma kommer. «Mamma, nå er det bare 3 dager, 11 timer og 23 minutter igjen te dem kjæm». «Mamma, æ kainn ikke tru at det e sant at Emma kjæm helt te Australia å besøke mæ» Mamma, No e det bare 2 daga, 6 minutt og 37 minutt te dem kjæm «. Og sånn gikk uka i Brisbane, vi har iallefall lært oss klokka på turen, om ikke no anna.

Ferjeturen ut til Koh Rong Sanloem gikk meget bra, kidsa var utslitt etter en lengre kjøretur. Endelig var vi fremme og vi var klare for noen avslappende dager uten gale sjåfører og bymas. Vi hadde booka oss inn på Paradise Villas på Saracen Bay Beach, et lite paradis på jord.

Vi ankom denne lille perlen på lille julaften, og jeg hadde ikke tenkt på julegave til Thea, ei heller andre juletradisjoner. Men tar man i bruk kreativiteten, så er det utrolig hva man får til. Hadde kjøpt med oss julelys og glitter fra Phnom Phen, så vi stæsja bungalowen og vi fikk riktig så trivelig julestemning «hjemme» på Koh Rong Sanloem.

Selveste julaften våkna kidsa tidlig og strømpene ble raskt undersøkt, jaggu hadde Rudolf og nissen vært på Koh Rong Sanloem en tur. Jubelen sto i taket, gleden var stor. Da var det håp for at det kanskje ble en julegave eller 2 i år å. Dagen ble tilbrakt meget laidback på hotellet, jeg og Thea koste oss med Tre nøtter til Askepott i 30 varmegrader. Thea hadde 2 krav til årets julaften, langt borte fra familien, og det var å se Askepott og at vi skulle spise risengrynsgrøt. Da kunne endelig julefreden senke seg over Koh Rong Sanloem. Jeg sjekka ut om hotellet kunne koke risengrynsgrøt og jaggu kokte de julegrøt til hele gjengen. Julegrøt til lunsj.

Julemiddag og julegaver er liksom hele julaften. I år ble det desverre ikke servert lutefisk, mens Sølvguttene sang jula inn, men Bob Marley, Tomatsuppe og Barracuda funka det å.

Etter middagen var vi klare for dagens høydepunkt, julegavene. Vi hadde kjøpt med småting fra tidligere land vi hadde besøkt, og disse ble ærbødig overrakt av Thea. May K og Kikkan hadde kjøpt vannscootertur og båttur til jentene, inkludert bading med lysende plankton. Jubelen sto i taket. Beste julegaven👌 Ettersom livet til meg og Thea for øyeblikket består av to ryggsekker, så måtte årets julegave til Thea være liten og lett. Og tilgjengelig på nett. Hmmmm, ridning i Australia, hva er vel bedre enn det…. Jubelen sto i taket.

May Kristin hadde tatt seg bryet med å skrive dikt til oss alle, og det var såååå kosli. Jeg har tillatelse til å gjengi de her.

Thea så fantastisk, omsorgsfull og go’ Du blir utrolig verdsatt av mine 2 (Mali og Eila). Mali og Eila fikk ei storesøster på tur, som e et forbilde, så morsom, smart og lur. Håpe du synes jul med oss e bra, da blir vi så utrolig glad. Veldig glad i deg min søte venn, her kjæm en gigantisk juleklæm.

Lena (no grue æ)….. Mang en gang har vi fojinni på my rart, men å feir jul på Sanloem va no grådig smart!! 6 uker i Asia ilag, det går no fantastisk bra, de e nok bærre fordi vi i kvarainner e så VANVITTIG GLA!!! Bryllupsreise ilag med deg – va vel ingen overraskelse nei!!!!

Så utrolig kosli med gode ord til julegave, mer verdt enn materialistiske ting. Ble helt rørt.

En liten julegave ble oversendt til Streetlight fra dere der hjemme på julaften, de ble truffet av en syklon på selveste dagen, så da valgte vi å gi de siste kronene fra innsamlinga tidligere i høst. Da er kontoen fra innsamlinga desverre tom.

Jentene var klare for å ta imot julegaven sin, og vi hoppa på båten og vi var spente på en dukkert med plankton. Med hånden på hjertet, hadde aldri trodd at en dukkert med lysende plankton skulle gi slik en opplevelse. Det var bare såå kult. De hang fast i håret, snek seg innom bikinien og lyste opp det som egentlig skjules kan. Arti opplevelse for liten og stor.

Og slik gikk julefeiring/ bryllupsreisen på Koh Rong Sanloem. Sol, dukkert, mat og surfboard.

Mens vi var på båtturen var vi innom ei lita strand ved navn M’Pay Bai for å spise lunsj. We fall in love ♥️ Men vi hadde desverre booka hotell i Kep for årets nyttårsfeiring, så vi måtte desverre forlate Koh Rong Sanloem UTEN å ha overnatta i M’Pay Bay. Litt…. eller svært misfornøyde satte vi oss på båten og var klare for 3 dager i Kep. Jada, vi har da vært ute en vinternatt før, så vi skulle klare oss fint uten M’Pay Bay. …. Jada!!!! Vi alle var skjønt enige om at vi orka IKKE en reisedag til inne i Sihankouville igjen, verste byen i hele Asia. Vi var klare for Kep og nyttårsfeiring.

Ankom Kep etter 3 timer i minivan, og var strålende fornøyd med hotellet, og her skulle vi bli…. 🤣 Etter 2 tima kommer May Kristin ned på rommet, «Du Lena, ska itj vi reis tebake te M’Pay Bay snarest?» 🤣 🤣 Oki, I’m In.

Det måtte kjøres litt rundt på scooter i Kep også, jeg og May fikk gleden av å overvære på Kep’s stolthet, krepsen. Kep er kjent for sine krepser, og har eget krepsemarked. Vi reiste inn til markedet en kveld for å spise middag, men endte opp med å bestille meg kongereker istedet. It’s my favourit. May Kristin smakte, men mente at den norske krepsen var best.

Kep var en fin liten by nært grensa til Vietnam, men desverre, ingenting slår M’ Pai Bai. Alle minnene om søppelbyen Sihankouville, pakking av sekker, masse folk, og stress ble fort glemt, og vi var på vei tilbake til M’pai Bay.

Vi var så heldige å få besøk av Kikkans bror og en kompis på M’Pai Bay den siste uka av bryllupsreisen. 2 livsglade karer ankom øya, med gitar, sang og trall, nå ble det liv p M’Pai Bay. Karene hadde konsert siste kvelden på øya’s beste Hostel, Bong. Det ble en skikkelig superhyggelig aften med livemusikk fra 2 Norske Go’karer👌🤣

Vi tilbrakte de siste dagene av bryllupsreisen på M’Pai Bay før May Kristin og gjengen måtte vende snuten hjemover til dunjakker og skisko. Man skulle tro at etter 6 uker sammen, så var man klar for noen dager alene, men neida. Supertrist å si farvel utenfor hotell hvor jeg og Thea skulle tilbringe en natt, før avreise til Malaysia og Kuala Lumpur. Thea gråt og ville ikke at Mali og Eila skulle dra, men alt tar en gang slutt. Neste tur er allerede under planlegging, før flyet rakk å lande på Gardermoen. Tusen takk for fantastisk reisefølge gjennom vakre Kambodsja og for at dere valgte å ta bryllupsreisen sammen med oss. Vi sees plutselig igjen.

Australia har hele tiden vært det store målet. Vi var i Australia for 3 år siden, og for å si det mildt, We Fall IN LOVE🇦🇺 Det finnes ikke et land tilsvarende Australia, som har så mye å oppleve 24 timer i døgnet. Det er alt fra dyr, lokalbefolkning, kunst, vegetasjon… You name it. Maten er ikke en høydare, men derimot folkeslaget. De er de mest gjestfrie i verden, ALLE er velkommen inn i et Australsk hjem. Vi har møtt flere Aussier på reisen, og med hånden på hjertet, vi har blitt invitert hjem til enhver. Så denne turen til Australia vil bestå av Norgesbesøk og å reise rundt å besøke Aussier rundt omkring i dette enorme kontinentet. Og vi storgleder oss. Må fortelle et par historier, for å understøtte gjestfriheten: ei av de som vi skal besøke i Melbourne kunne fortelle oss at for noen år siden, fikk hun besøk av en påfugl inne på kjøkkenet, hun hadde glemt å lukke døra. Og som hun sa, den trivdes så godt og når den først hadde kommet innenfor, så fikk han bli værende. Han ble boende hos de i flere år.

Mali’s mamma kunne også fortelle en lignende historie. Plutselig en dag, satt det en grønn frosk på badet deres, den hadde kommet seg opp gjennom toalettet. Jaja, den trivdes så godt, så den ble boende ett års tid.

Vi hadde ikke møtt Mali’s foreldre før vi landet i Darwin, ei heller ikke vært i Darwin. For å avklare: Mali er ei 18 år gammel jente som var utvekslingsstudent hos oss for 2 år siden. Ettersom vi skulle til Australia, så var det naturlig med et stopp her, før vi atter en gang setter snuten mot Østkysten. Etter å ha tilbrakt en dag med Mali’s familie, følte vi oss virkelig som hjemme. Det sies at Darwinfolket er meget laidbacke og bedagelige folk, og det kan vi bekrefte at det stemmer. Men til tross, meget imøtekommende, vennlige og gjestfrie. En stor takk til fam Gordon for å ta imot oss med åpne armer, og for å ha tatt oss med rundt og vist oss vakre Darwin.

Vi ankom Darwin på natta, og temperaturen var som en norsk sommernatt. Men…. Natt blir til dag…. Og luftfuktigheten stiger i takt med temperaturen, vi er oppe i 33 varmegrader på dagtid. Mens jeg sitter her å skriver i skyggen, renner svetten, samtidig som vifta går for fullt. Vi får se på det som en opplevelse. Det sies at wetseason er ikke årstiden for å besøke Darwin, da det skjer svært lite i byen, og luftfuktigheten er svært høy. Og krokodillene koser seg i sjøkanten. 🐊

Dagen etter ankomst tok jeg meg en sykkeltur rundt Darwin, helt ærlig så var det godt for både liten og stor å få en liten pustepause fra hverandre. Jeg elsker å både kjøre, og sykle på ukjente stier, og det gjorde jeg denne dagen også. La ivei på sykkelen bortover stranda og innover i Mangroveskogen. Etter som det er wetseason, var deler av veien oversvømt. Som jeg har beskrevet tidligere, jeg fikk aldri utdelt evnen til å bli redd, men nå slo en tanke inni meg. Hva var de sa før jeg dro ut på sykkeltur??? Jo, man kan ikke bade i sjøen under wetseason, for da er det stor fare for krokodiller. Ups… På tide å skru på varsellampene. Kom ei dame løpende i mot meg (hun jogget ja), og jeg spurte henne om hun visste om det var mye krokodiller i området….. I’m not shore, but there might be some few!!! Ok, jeg snudde, og fikk faktisk opp ganske så god fart inn mot byen.

Kom over ei strand på veien tilbake, og ble litt nysgjerrig…. Hadde vel et håp om å se en kar eller 2, men det var vel flere som var redd for krokodiller.

Fortsatte turen rundt omkring i byen, sykla faktisk ca 22 km. Litt selvskryt er lov🤣 Og så sykla jeg innom den lokale pøbben og tok meg en velfortjent øl.

Street art i Darwin

Myndighetene Darwin utlyste en konkurranse for 3 år siden, hvor byens taggere skulle få lov til å dekorere flere av byens bygninger med kunst. Vi fikk studert flere av de, og det var flere flotte kunstverk, som gjorde byen fargerik. 👌 Et tips til flere byer om å la ungdommen få tagge lovlig.

Mange flotte kunstverk rundt om i byen, som alle kan beskue gratis.

Marked i Darwin. En typisk aktivitet lørdag og søndag, hvor man får kjøpt kunst, lokalprodusert mat og klær.

Australian Day 🇦🇺

Vi var så heldige å være i Australia på nasjonaldagen deres, og vi fikk tatt del i feiringa rundt omkring.

Mali og Jayne tok meg med på et stand up show på en pub i Humpty Doo samme dag, dette var en pøbb for de lokale kunne de fortelle. En arti opplevelse for en trønder som har vokst opp Bamses pub i sin tid. Fikk meg et par nye venner.

Dro hjem for å grille middag i hagen med Mali’s storesøster og familie, en hyggelig opplevelse. Nydelig mat og trivelige nye bekjente.

Litchfield Nasjonalpark

Vi var så heldige å få oppleve en regnfri dag i Litchfield Nasjonalpark innimellom regnskurene. Solen skinte fra nesten skyfri himmel, og temperaturen var oppe i 33 varmegrader. Men til parken skulle vi, til tross for varmen. Og det var jeg glad for. Det tok oss ca 1, 5 time å komme oss ut dit med bil. Mali var så snill og ble med oss, og kjørte oss ut.

En fantastisk dag i Litchfield går mot slutten, vi må hjem før mørket kommer snikende over oss. Men først måtte vi smake på 🐜. Jaha….maur ja,det kan da være en interessant opplevelse…. Green Ant het sorten og det er på grunn av den grønne bakdelen deres. Mali fanga flere som vi fikk smake på…. Helt ærlig…. Det var….. DRITGODT…. Mildt sagt, når man tenker på hvor det kom fra. Jaja, vi var en smaksopplevelse rikere.

På veien hjem opplevde vi en ørn som fløy opp fra veikanten, den hadde et bedre måltid med en wallaby (liten kenguru). En annen dag opplevde vi en dingo som også var ute å jaktet på et bedre måltid, kenguru. Glad ingen fortalte meg at det fantes dingoer i Darwin før jeg la ut på sykkeltur🤣

Etter nasjonalpark og ørn og maur, dro vi innom Mali’s venninne for at Thea skulle få ri. Dagen var fullkommen for hennes del.

Det var en varm opplevelse, men det ble ikke nevnt med et ord. Dagens høydare.

Og snipp snapp snute, så var eventyret ute i Darwin, og vi er klare for Brisbane. En uke igjen, så kommer bøtteballetten fra Norge, og vi er klare for å cruise Østkysten fra Brisbane til Melbourne med bobil….. Vi GLEDER oss masse.

Malaysia var landet som overrasket meg positivt på mange måter. Jeg hadde møtt flere, som anbefalte oss ikke å dra til Malaysia, da folket ikke var vennlige det var dyrt der og mye kinesere. Reisende og lokale har ikke så mye til overs for kinesere, og det har vi fått høre og erfare underveis.

Vi hadde booka oss inn på et fantastisk flott hostel i 26 etasje i bydelen Bukit Bintang – Ahona Hostel. Her hadde vi fantastisk utsikt mot mektige Twin Towers dagen lang. Og de ansatte/frivillige gjorde oppholdet optimalt, her opplevde vi begge hjemmefolelsen. Her bodde alt fra unge backpacker til eldre arbeidende i Kuala Lumpur.

Fra terassen hadde vi også utsikt mot et gigantisk innendørs tivoli, som vi ikke kunne unngå å besøke. Betalte oss inn (svindyrt), og var klare for å ta alt av baner og looper og det som finnes på tivoli. Tivoliets høydare var en loop som gikk over store deler av tivoliet og vi hang både opp og ned. Vi måtte betale ekstra for nesten hver og en bane vi ønsket å ta. Etter ett par timer hadde Thea endelig klart å overtale meg til å bli med på monsterloopen (blir såååå dårlig av å henge oppned i full fart), men nå var vi klare, noe måtte vi få igjen etter å ha brukt en formue på å betale oss inn. Men neida, Thea manglet 1, 5 cm, så vi fikk ikke tatt loopen. Nesten så jeg ble seriøst skuffa. Men samtidig letta. Skikkelig skuffa loffa Thea og jeg ut av tivoliet.

Jaja, livet går videre, bra de tar sikkerheten på alvor. Vi dro «hjem» og tok oppvasken istedet.

Kuala Lumpur hadde mer å by på enn dyre tivoli, og et besøk i et av de flere tårnene i Kuala Lumpur er jo et must. Vi ble anbefalt fra de på hostelet å besøke Menara Kuala Lumpur. Vi hadde allerede kjøpt billetter på nettet, for å slippe unna lange køer. Da vi ankom tårnet, hadde sulten meldt seg, og vi valgte å kjøpe oss Afternoon tea i topprestauranten, absolutt ikke billig og ei heller ikke en smaksopplevelse, men utsikten var fortryllende. Vi gikk rundt, mens vi inntok maten vår med en fantastisk utsikt over hele Kuala Lumpur og ikke minst Petronas Twin Tower.

Tårnenes dag var over, og vi måtte komme oss videre. Vi var klare for Melaka. En by ca 2 timer sør for KL med buss.

Melaka – en by på Unescos world Heritage list.

Må ærlige innrømme at jeg hadde gjort svært lite research om Malaysia, så vi gjorde som vi ble anbefalt av de på hostellet, vi dro til Melaka. Hoppa på en buss, og booka et hotell på Agoda. Melaka here we come. Trodde jeg hadde booka et sentralt hotell, men ettersom jeg ikke visste hva Melaka hadde å by på, så var utgangspunktet for bookingen gjort utfra….. Gjetning🤣

Vi gikk oss en runde i området rundt hotellet og kom over MC Donalds, kjøpte oss en 2 retters nydelig??? middag, og vi var stappmette. Vi måtte derfor prøve å gå av oss litt burgerfett, så vi gikk enda litt lenger. Kom over noen museum og kom plutselig til Jonker Street. Et fargerikt område som er inspirert av China Town. Dette er gamlebyen i Melaka som har stått siden portugisernes inntog i Malaysia på 1500 tallet.

Vi booka oss inn på et annet hotell natta etter, like ved Jonker Street. 2 flotte dager med historie og kultur var over, og vi satte oss på bussen på vei «hjemover». Morsomt å tenke på hvor mange plasser vi har kalt for hjemme på denne reisen, «nei, nå vil jeg hjem» har Thea uttalt flere ganger, og så går vi «hjem» til hotellet.

Batu Caves var verdt et besøk.

Dette 100 år gamle tempelet ligger omtrent 11 kilometer nord for Kuala Lumpur, og har guder og statuer som er reist inne i grotten. Templet er innlemmet i innvendige kalkformasjoner som er sagt å være rundt 400 millioner år gammelt, og er ansett som et viktig religiøst landemerke av hinduer. Ca 100 meter høyt opp til taket.

6 måneder i Asia er over for denne gang.

Utrolig hvor fort har 6 måneder har gått, når jeg tenker tilbake. Og hvor mye spennede vi har fått opplevd på disse månedene. Og for å ikke glemme all den deilige maten vi har fått smakt på. Jeg kan ikke huske en eneste rett som jeg ikke likt smaken av. Kanskje ikke så rart, når det asiatiske kjøkkenet ofte består av kokosmelk, koriander, ingefær, hvitløk, chili og kylling. Og ikke minst, her finnes ikke Toro eller Knorr, og det merkes på smaken. Deilig hjemmelaget asiatisk mat er nydelig, da er det sagt.

Skal heller ikke glemme alle de fantastiske menneskene vi har møtt så langt, asiaterne er og vil forbli (forhåpentligvis ) de mest sympatiske, vennlige, hjelpsomme og smilende folkene jeg kjenner til. Og alle de hyggelige reisende vi har møtt underveis har beriket reisen vår mye. Thea har elsket ethvert møte med alle backpackerne hun har hatt gleden av å bli kjent med. Mange nye venner er lagt til på sosiale medier. Nå er vi klare for Australia, gulroten for Theas del. Vi er så heldige å få besøk av 3 enestående damer i Australia. Vi gleder oss.

Bye Bye Asia, vi sees snart igjen.

Australia here we come🇦🇺

Som jeg skrev i forrige innlegg, hvis jeg overlevde turen… Og jaggu, det gjorde vi, men det var på hengende håret. Jeg lurer på om ALLE i Asia har stjålet både bil og bensin, hele gjengen kjører som noen gale. Sjåføren vår skulle alltid være først, tuta og bærta på ALLE bilene foran oss, og kjørte forbi i både svinger og ved møtende trafikk. May Kristin prøvde å fake at hun var uvel, men han tok seg sammen i 10 minutt, så var det bånn gass igjen. Men vi overlevde. Puhhh.

I Phnom Pehn besøkte vi blant annet Killing Fields og Toul Sleng (S21), og begge besøkene gjorde sterkt inntrykk på både store og små. Toul Sleng ble kun besøkt av oss voksne. De groteske grusomhetene som foregikk i dette landet under Khmer-Rouge regimet, kan rett og slett ikke beskrives med ord. Stemningen og atmosfæren på disse stedene var helt spesiell. Sorg, sinne, frustrasjon, fortvilelse, maktesløshet, kvalme, gråt, utmattelse, var noe av det som raste gjennom oss denne dagen.

Av totalt 18 000 fanger i Toul Sleng, var det KUN 7
overlevende, vi møtte 2 av de. Kjøpte bok og hørte deres vanvittige historie. Ubegripelig at de faktisk har klart å leve videre, med all torturen de gjennomgikk de 4 årene. Tårene rant i strie strømmer mens historiene ble fortalt. Ubegripelig hva et menneske kan tåle! 😲♥️

Det ble en stille ettermiddag og kveld, vi hadde mere enn nok inntrykk å bearbeide.

Forutenom å fordype oss i Pol Pots grusomheter, hadde vi også noen fine opplevelser og lystige stunder i Phnom Pehn!Kattekafe, basseng, ulike restaurantbesøk, tuktuk med sightseeing, morgendate på «det lokale old marked», hvor fisk, frosk, kjøtt og kylling blir sløyet/kuttet/vasket på bakken, var noen av opplevelsene!

Jeg og May Kristin «lekte blinde» en kveld. Gikk på Dine in the dark, hvor vi spiste en 3-rettets middag i FULLSTENDIG mørke. En blind servitør ledet oss til bordet, og en etter en rett ble servert. UMULIG å bruke bestikk, så vi måtte til slutt bruke hendene.. 😂Prøvde så godt vi kunne med skje til isen, men det ble mye søl…Meget spennende og annerledes middag!! Utrolig hvor lett servitøren gjorde jobben sin, plukket opp tallerken rett fra bordet uten å føle seg frem, som vi var nødt til.

Etter 3 innholdsrike dager i Phnom Phen var vi nødt til å reise videre til Koh Rong Sanloem, hvor vi hadde planlagt å feire jul. Vi booket oss en minibuss sammen med 6 andre nordmenn som vi møtte tilfeldig. Ble forespeilet en busstur på 3-4 timer ned til Sihankouville, og ja, det kan stemme, hvis det ikke hadde vært for alle andre i trafikken. Nesten 8 timer senere ankommer vi Sihankouville, og vi løper til ferja hvor båten tar oss ut til ei fantastisk strand hvor vi skal feire jul.

Den tredje største byen i Kambodsja, og her tenkte vi at vi ville få noen rolige dager, men neida. Battambang hadde masse å by på. Bruden fra Norge hadde masse energi, så her var det bare a hoppe i klærne og ut å kjøre scooter🤣 kjøre bambustog, besøke en vingård, løpe opp på en topp for å se enda et tempel, hive innpå en lunsj, før vi cruisa rundt på landsbygda i Battambang med en dritkjekk guide fra område. Vi hadde egentlig ikke behov for en guide, men hyggelig å ha noe fint å se på mens man cruiser Battambang rundt.

Vi hadde jo ikke tid til å sitte på detta toget så mye lengre enn nødvendig, vi skulle innom en krokodillefarm også. Superinteressant… Not. De hadde ca 500 krokodiller i små båser, og krokodillene ble foret opp her, før de ble sendt til Thailand for å ble slakta, for deretter bli solgt som kjøtt, jakker og sko.

Go GO GO….. Vi skulle rekke vingårdsbesøket også, den eneste vingården i Kambodsja ….. Og for å komme oss dit, måtte vi over ei spennende bru…. Manglet noen planker her og der, men det var bare å se rett fram og gi gass, vi kom oss over.

Jeg har lagt min elsk på italienske viner, men er alltid åpen for å prøve noe nytt. Det kan jo hende noen er bedre til å produsere vin enn de italienske vinbøndene….

Etter å ha fått i oss litt mat, trent høyde og smakt på rødvin… Var vi klare for å cruise rundt på øde veier i Battambang, og vi skulle ende opp i noen grotter…. I’m ready for some action…. Shit…. Kan man ta sååå feil…. Jeg trodde i et øyeblikk at guiden skulle ta meg med til en grotte og kidnappe meg, men den gang ei….. Vi skulle kjøre for å se på noen flaggermuser….. Yeai….. 🤣 Godt fantasien er i orden.

Endelig kom vi frem til grottene hvor flaggermusene «bodde», med munnen full av grus og sand, og huden hadde fått en rusten brunoransje farge. Med litt myggspray oppå der, så ble det deilig å være til. På fjellet Wat Sapeu finnes det 3 ulike huler. Killing Caves der Khmer Rouge-soldater presset ofrene til døde. Det sies at en helligdom sitter i hulene, og at sjelen til ofrene flyr ut med millioner av flaggermus ved solnedgang hver ettermiddag. Det tok litt i overkant av en time før alle flaggermusene var ute av grotta.

En lang og svært innholdsrik dag var over og vi var klare for senga…. Men først litt pizza…. Noen var heldigere enn andre, og fikk den servert på senga.

Hope of Children – HOC

HOC er en ikke statlig og ikke religiøse organisasjon for å gi foreldreløse barn husly og utdanning, beskytte barn mot familievold og menneskehandel. Organisasjonen ble startet 2. April 1982 av en munk. Les mer om organisasjonen her:

http://hopeofchildren.net/about/index.html

Vi hadde lest oss opp på restauranter i Battambang, og en av de anbefalte var HOC – Hope of Children. Her fikk vi servert rykende ferske rundstykker, hjemmelaget pasjonsfruktsyltetøy og yoghurt til frokost. Her jobbet barn for å tilegne seg yrkesferdigheter for å bli økonomiske uavhengige. Beste frokosten vi har hatt så langt på reisen.

Mens vi satt der å spiste frokost siste dagen i Battambang, og vi hadde egentlig ikke noen seriøs plan, falt tanken inn på at «vi har jo fortsatt penger igjen». Plutselig hadde vi en plan for dagen, vi fikk snakket med en av de som var ansvarlige for hjemmet og kaffen, og vi spurte om de hadde behov for noe. Det som er gjengs hver gang vi spør om noen har behov, så er de så forsiktige. Det eneste hun kunne komme på var sokker. Men det svaret var vi ikke fornoyd med, så vi spurte og grov til hun kom frem til flere ting. Ettersom det var jul så ønsket de seg julegaver til barna/ungdommene. Og både liten og stor ville bli svært glade for kosebamse, det hadde ingen av barna. Og tightser som jentene kunne bade i, de skulle i bassenget og jentene ville dekke seg til. Skolesekker var det behov for, og frukt. Og vi dro på nok et marked for å kjøpe inn utstyr til barna. 45 kosebamser ble kjøpt inn, samt det resterende som barna hadde behov for.

Etter å ha sunget julesanger og overlevert julegavene, ble vi invitert med til å delta på deres månedlige gymtime (på Battambangs gamle flyplass) sammen med liten og stor fra hjemmet. Gymtimen besto i å løpe 1000 meter på asfalt.. i 35 grader… Dette var et stort høydepunkt for barna, høytidelig med utdeling av premie til 1, 2 og 3.plass. Bruden og Thea ble med å løp sammen med den minste jenta på 7 år, hun barbeint, og de 2 i birkenstock.. ♥️ Fåtallet av barna hadde joggesko.. De fleste løp barbeint, i sokkelesten eller crocks. Men jaggu gikk det unna.

Da var våre 2 dager i Battambang over for denne gang, og vi var klare for nye eventyr i Phnom Phen. Om vi overlevde turen til Phnom Phen, kommer eventuelt i neste innlegg….. Jisses Christ…..🥵

For en fantastisk by å feriere i. By, men passe liten å ferdes rundt i, stor nok til å ha masse aktiviteter for store og små. I forrige innlegg skrev jeg om Angkor Wat og flere templer som vi besøkte. Vi kunne brukt flere dager på å oppleve templene, men kidsa var ikke helt enig i 35 varmegrader, det var for varmt.

En dag leide vi oss en taxi som brakte oss en tur til en flytende landsby rundt Tonle SAP, som er Asias største innsjø. Dette trodde vi skulle bli en skikkelig opplevelse utfra prisen vi betalte, men det var bare en liten flytende landsby på landsbygda. Litt lurt, men shit, en fin opplevelse for oss uansett.

Kompong Klehang

Dine with a local

Et fantastisk konsept startet opp av et par fra Tyskland. De søker opp enslige damer i Siem Reap som har liten eller ingen inntekt, og ansetter de som vertskap. Vi inviteres hjem til damene, hvor vi lager middag sammen med de. Vi fikk servert Fisk, og kylling servert med kokosmelk og grønnsaker, og hjemmelagde vafler med kokosmelk og kokosnøtt kjøtt, supergodt. Da vi skulle dra hjem, fikk vi med oss vafler til Kikkan og Eila, som lå syke hjemme. Her har de ikke matpapir, så fruen gikk ut og hentet et blad fra Banan treet, vasket dette og pakket inn vaflene. Og til å vispe eggene gikk hun ut å hentet ei grein for å vispe sammen eggene. Morsomt å se hvordan de bruker naturen til hverdagslige hjelpemidler. Var ikke noe IKEA der i huset.

War Museum Cambodia og APOPO

Dagen etter var jeg og jentene klare for å oppleve museum, luftballong og rotter, mens resten lå hjemme og var syke.

En forferdelig historie vi fikk høre om i krigsmuseet i Siem Reap. En lærerik historiedag for jentene og gamlemor.

Pub street og nattmarked i Siem Reap.

En interessant og fargerik opplevelse. Må bare dele noen bilder.

Da sier vi oss ferdige med Siem Reap for denne gang, og reiser videre til Battambang for flere opplevelse.

Ankom Kambodsja sent på kvelden, og imigrasjonsmyndighetene ville ikke slippe oss ut fra flyplassen før vi hadde et papir (tusen papir å fylle ut, før vi kom oss ut). Dette papiret skulle de på flyet ha gitt oss, men den gang ei. Og vi kom oss heller ikke ut til flyet. Jada, der sto vi, og masse sinte folk, men så kom det en hyggelige Khmer og gå oss et stykke papir, og vi kom oss ut. Hoppa på en tuk tuk inn til byen, og jaggu frøs vi på veien. Var litt deilig med lav temperatur for noen minutter. I’m to hot…..🤣…………..

En Høydepunktet i Siem Reap var nok, ikke overraskende, besøket i tempelruin-byen Angkor. En meget dyktig guide fortalte ivrig og detaljert historien fra 1100-tallet fram til i dag, om symbolene, alle arkitektoniske detaljene og oppbyggingen, om de ulike kongene, vekslingene mellom hinduisme og buddhisme, og mye mye mye mere! De brukte 37 år, og hadde 1 million mennesker i sving for å bygge Angkor Wat! Vi rakk 3 tempelruiner på 1 dag! Angkor Wat, Ta Prohm og Bayon. Ta Prohm er mest kjent for sine gigantiske trær voksende opp fra tempelruinene (filmen Tomb Raider har flere scener spilt inn fra dette tempelet). Bayon er mest kjent for de enorme steinansiktene som pryder de mange tårnene i tempelkomplekset, totalt 216 smilende ansikter, fordelt på 54 tårn. Uuutrolig spennende og uforglemmelig dag! Vi fikk frelse, ble bedt for, tente uttalige røkelser og ønsket alt godt for venner, familie og jorden!

Ta Prohm

Bayon

En lang, men utrolig interessant dag er over i Angkor Wat.

ENDELIG fikk jeg oppleve å dra på bryllupsreise…. 🤣 Ikke med min mann, men med min venninne og hennes mann. De gifta seg i mars i år, og da de fikk høre at jeg og Thea skulle ut å reise, så bestemte de at bryllupsreisen skulle gå til å besøke oss. Jaggu usikker på hvem som bestemte akkurat det??? 🤣

Men vi er iallefall superglade for at de valgte å ta bryllupsreisen til Asia for å besøke oss, og at de ønsket å feire jul her sammen med oss.

For de av dere som hverken kjenner meg eller fam Riise – Haraldset, så ble jeg og fruen Riise kjent på Røros i våre glansdager nede i dansebaren Barny på Bergstaden Hotell for ca. 20 år siden. Vi jobba sammen i et par år der, før vi satte ferden mot Lillehammer og studier. Vi har reist en god del sammen tidligere, mens vi var yngre. Vi har vært i Italia et par ganger, gjennomført et par skirenn og klatra noen fjell. Vi har opplevd masse morsomt på disse 20 åra, og nå reiser vi sammen på bryllupsreise🤣🤣 Ikke visste Kikkan at han fikk halve kongeriket med på kjøpet da han fant kjærringa si🤣🤣

Jeg og Thea var superspente da vi mandag 2 desember satte oss på flyet i Vientiane, med plan om å komme oss til Ao Nang. Sove der en natt, før vi skulle møte gjengen Riise – Haraldset på Railey Beach. Vi ankom Krabi flyplass 19. 30 og ventet i en evighet på bagasjen vår (føltes iallefall sånn for oss), vi hadde nemlig lagt en ny plan, vi skulle ut til Railey med longtailbåt, selv om det var blitt sent på kvelden. Setter man seg et mål, så når man det. Vi fikk oss en longtailbåt ut til Railey. Når vi ankom Railey Beach så sprang vi på hotellet vårt og kasta i fra oss sekkene, før vi løp til hotellet til gjengen Riise – Haraldset. Banka på døra og ropte «roomservice».

Og der kom May Kristin ut døra… Yes….. og ante fred og ingen fare, de hadde trodd de iallefall fikk en bryllupsreisenatt uten oss, men neida…. Here we are♥️

Men de er no like blide♥️

Og kidsa var superglade for endelig å møtes igjen♥️

Jeg og May Kristin måtte sjekke ut en av barene på Railey, og der fikk vi besøk av en kjekk kar. Nærmeste jeg kom en bryllupsreise🤣

Etter 4 dager med kos, klapp og klem, og bading og barbesøk, var vi klare for litt roligere tilstander. Vi valgte oss Koh Jum.

Koh Jum – en skjult perle.

Med longtailbåt ut til øya Koh Jum.

Og som den scooterfrelste som jeg er, så måtte vi ut å cruise øya på 🛵. Ikke akkurat så veldig stor øy, men utrolig vakkert. Grønt og frodig var det her, og masse is fikk vi kjøpt.

Nææææ, smiiiiil….. Så fornøyd !!!

På ferden vår rundt øya kom vi over masse gummitrær, og kidsa syns det var skikkelig morsomt å utforske hvor gummien kommer fra. De var skjønt enige om at den lukta skikkelig fælt, som hundebæsj.

Rock Bar på Koh Jum, som henger i fjellveggen like ved stranda.

Vi bodde på Koh Jum Resort som forvandlet stranda til en flott restaurant på kveldstid. Leide oss en svær familievilla med 2 store soverom, med balkong som hadde utsikt over stranda og havet, med utsikt helt over til Phi Phi.

Etter 4 dager på Koh Jum var det på tide å starte på ferden mot Kambodsja og julefeiring.

Vi leide oss en longtailbåt og på veien til flyplassen svingte vi innom Mangroveskogen.

Takk for oss for denne gang Thailand. Regner med at vi vil snart være tilbake.

Etter å ha levert i fra oss alle gavene i Luang Prabang, nøt vi noen avslappede dager rundt i byen, før vi tok turen til Vang Vieng. Hoppa inn i en minivan, stappfull av sekker og backpackere, og vi satte ivei over fjellet på en smal og tidvis asfaltløs vei. Sjåføren var heldigvis en stabil kar, så følte meg trygg stort sett. Vi kjørte forbi mange landsbyer over fjellet, og det var fantastisk vakker natur å se. Skulle gjerne tilbrakt tid med å vandre i fjellene i Laos, men ikke denne gangen.

Vang Vieng

Sendt på kvelden ankom vi hotellet i Vang Vieng. Hadde booka oss et hotell med utsikt over Mekong River og balkong…. Jaja, var ikke akkurat Aker Brygge, men så kan man ikke sammenligne prisen ell.

En liten by midt i Laos, kanskje mest forbeholdt party Backpackers, men vi hadde noen aktive flotte dager i byen med god mat og hyggelige folk.

Thea har fått helt dilla på Zip Line, og da måtte vi teste ut den lengste ziplinen i Laos. Vi trodde den var superlang i et trekk, men den var fordelt over 12 trekk. Superspennende, vi var både høyt og lavt.

Kjørte videre innover i fjellet for Thea hadde et stort ønske om å bade i en lagune

En nydelig tur i fantastisk natur, men vi var dekket av støv da vi kom hjem. En dusj var veldig nødvendig for oss begge.

Plasking i Mekong River er avkjølende og deilig. Og ikke minst vakkert i solnedgang.

Etter 4 dager her, reiste vi videre til Vientiane, hovedstaden i Laos, mens vi telte timer og nesten minutt til vi skulle reise videre til Thailand.

Vientiane – hovedstaden i Laos.

Vi hadde allerede blitt anbefalt å ikke tilbringe altfor lang tid i Vientiane, da det ikke er så mye å se, ei heller oppleve. Vi valgte oss to dager, og var så heldige a komme over et europisk marked ved elvebredden.

Gleden ble stor da vi så at Italia var representert, og de bak skranken så italienske ut. Nå skulle vi endelig få oss en skikkelig ekte italiensk pizza… Jaggu, tror du ikke dama bak skranken river opp en pappeske med frossen pizza… No, Thanks, og vi gikk videre…. Erre mulig.

Jaja, tok oss en schweinhaxe fra Tyskland istedet og gikk for å se utendørskino – Sameblod. Faktisk ikke dubba, så vi var overlykkelige over å se en skandinavisk kino i Laos.

Do fasilitetene var utmerket på markedet, må sitte på huk, mens man tviholder i døra. Fikk gjort besøket som planlagt.

Dagen etter var det 1. Desember, og Thea har store forventninger til julefeiringen i år. Har forespurt Facebook om kule adventskalenderen, men Thea vil ha gaver, så da må man være litt kreativ

Mens vi teller timer til avreise til Thailand……………

Koser vi oss med litt dessert…..

We’re READY Thailand, here we come….

Etter 17 dager i Taiwan var det fantastisk å komme til Laos og møte andre reisende igjen. Alt er mer tilrettelagt for å reise rundt og oppleve. Og ikke minst, «alle» snakker engelsk. Vi landet i Luang Prabang, da planen var å reise hele veien fra nord til sør, for så å krysse grensa til Kambodsja med buss, men etter å ha lest meg opp på grenseoverganger i Asia, besluttet jeg at vi skulle ta fly til Siem Reep. Men………men etter Taiwan har savnet vært stort etter å ha noen å snakke med, så vi besluttet å ta turen innom Thailand, hvor May Kristin med familie skal være i 10 dager før de skulle komme til Kambodsja å møte oss. Vi klarte ikke å vente i 10 dager, så da blir det en tur til Thailand IGJEN!! Men først om 13 dager.Nå endelig får jeg oppleve Laos, som jeg har drømt om siden forrige reise i 2002.Å vandre rundt i Luang Prabang, er en fantastisk opplevelse. Sette seg ned på en av de utallige utecafeene og nyte en god lunsj, mens man leser en god bok…. Kan man ønske mer? Byen var tidligere hovedstaden i Laos, men den ble flyttet til Vientiane. Luang Prabang står oppført på UNESCO’s world Heritage Site.

Easy life in Laos. Her tørkes kjøttet i sola. Funker fint sies det. Desverre fikk vi ikke prøvd det.

Når man er i Laos, må man ta turen ut på Mekong River, gjerne i solnedgang.

Vakkert.

Kuangsy Waterfall

Vi leide oss scooter og satte ivei opp mot Kuangsy waterfall, dette skulle visstnok være bedre enn de fleste andre waterfall. På veien kom vi over en Arts and Crafts store, hvor vi stoppet for å se på flotte hjemmelagde tepper og skjerf. Vi fikk samtidig en god innføring i hvordan bomull lages, og Thea fikk med seg alt fra bomullsblomsten, til frø og bomull hjem for å fortelle til klassen hvordan bomull lages. Det er en hard jobb som må gjøres, for man kan ta på seg et skjerf eller tulle seg inn i et hjemmelaget teppe.

Etter en times tid på scooter gjennom flott natur, kom vi frem til Kuangsy waterfall.

I love my scooterlife♥️

Gaver til Baumxieng village, Chomphet district, in Luang prabang province.

Vi hadde/ har fortsatt penger igjen fra da alle dere der hjemme donerte masse penger til oss, og her i Laos fikk vi lyst til å gi noen av disse pengene til noen som virkelig hadde behov for bistand. Vi Googla for å finne barnehjem i området, og fant ut at SOS har et barnehjem i Luang Prabang, men vi ønsket å gi pengene til noen utenfor en organisasjon.I søket møtte vi på en utrolig hyggelig kar som jobbet på et sykehus for barn, og han kunne fortelle oss at i landsbyen hvor han vokste opp, var det mye fattigdom, og at i år var det et meget dårlig år for risavlingene, da er så tørt og at det ikke er nok ris til alle innbyggerne det kommende året. Han kunne fortelle oss at en person spiser i gjennomsnitt 400 kg ris pr år. Og at skoleuniformene til barna var i svært elendig forfatning. De hadde heller ikke økonomi til å kjøpe nye skolebøker, ei heller blyanter og viskelær. Hvis vi ønsket å gi noe til landsbyen, ville gleden bli svært stor. For at vi skulle få lov til å komme til landsbyen, måtte han spørre landsbyens overordnede, som tilfeldigvis var hans far. Selvfølgelig fikk vi komme å overrekke noen gaver. De trodde vi kom med litt, men man får mye for pengene her i Laos.

Vi kjøpte 200 kg med ris, som innbyggerne besluttet skulle kokes på nyttårsfest, slik at alle i landsbyen og omkringliggende landsbyer skulle få glede av risen.

Vi kjøpte nye skoleuniformer og sko til alle elevene ved skolen, 48 stk, samt nye ryggsekker. Kjøpte også flere par med sko til babyene.For å komme oss til landsbyen måtte vi leie oss en taxi, og ta ferje over Mekong River og kjøre et lite stykke.

En av beboerne i landsbyen var en eldre kvinne, som ikke hadde egen familie og var svært syk. Hun hadde behov for en del ting, så vi kjøpte med en varm vinterjakke og et par skjørt, samt et tykt varmt pledd til henne også. Her er man avhengig av å ha etterkommere, for at de skal ta vare på seg når man blir gammel. Da vi overrakte henne gavene, kunne hun fortelle oss at hun hadde født 3 barn, men alle var desverre døde.Det var ikke hver dag hun kunne spise, da hun ikke maktet å koke selv. De andre familiene hadde heller ikke nok mat til å brødfø sine egne, men enkelte dager stakk de innom henne med mat. Vi besluttet at hun skulle få noen kilo med ris, sånn at hun kommer seg igjennom vinteren.

Og hun gir dere alle hjemme i Norge guds velsignelse for at vi ga henne disse få tingene, som for henne betydde svært mye.Landsbyens overordnede hadde meldt over hoytaleranlegget at alle som ikke jobbet på rismarkene, måtte komme på skolen for å møte oss. Alle skolebarna kom, og de var så spente på hva vi hadde med. Både læreren, overordnede i landsbyen og flere voksne kom. Det bor ca 90 familier i landsbyen og ca 400 innbyggere.

Skolen i landsbyen.

Byens overordnede og læreren. De takket så mye til dere hjemme i Norge, og ga oss alle guds velsignelse. Her er vi inne i klasserommet. Et svært rørende øyeblikk for meg. Jeg hadde så lyst til å gi de en klem, men hadde på forhånd spurt kompisen vår hvordan man hilser/takker, og han fortalte at det gjør man ikke, ei heller håndhilser.

Ikke riktig alle skolebarna kom, da de eldste (fra 8 – 10 årsalderen) jobber på rismarkene eller hjelper til med andre oppgaver.

Flere mødre uttrykte redsel for å ikke ha nok melk til babyene gjennom vinteren, så da dro vi til det lokale markedet og kjøpte inn flere bokser med morsmelkerstatning. Da vi kom tilbake, visste det seg å være flere mødre med babyer, så noen fikk penger til å kjøpe erstatning.

Alt vi donerte til landsbyen ble sirlig nedfelt i den overordnedes bok, han telte alt fra sekker til viskelær.

Ei søt lita jente som gladelig poserte i sitt nye skjørt.

Vi ble invitert til å bli med til landsbyen etter utdelingen av gavene. Og vår venn Lung, ønsket å vise oss rismarkene sine.

Et meget hyggelig besøk, hvor vi fikk servert lunsj av selveste «sjefen». Menyen besto av sticky Rice servert med suppe, med blader. Et godt måltid, og mette ble vi.

Mens vi spiste var det ei jente som hele tiden fulgte med oss, hun hadde lyst til leke med Thea. Og det visste seg at de var like gamle.

Hun fulgte med oss overalt.

Thea kjøper inn litt søtsaker på den lokale butikken.

Thea lærer de alfabetet og å telle til 10 på engelsk.

Jenta ble med oss til markedet og da kjøpte vi inn masse godt, det var jo tross alt lørdag. De delte ut til alle barna.

Sender en stor/ større/ størst hilsen til alle dere hjemme som støttet oss med et pengebeløp når vi var i Myanmar. Vi fikk inn såpass mye penger, at denne gangen kunne vi gi bistand til en liten landsby i Laos. Ennå har vi igjen noen kroner, så vi får se hvor vi ender opp neste gang. Det står iallefall ikke på mennesker som har behov for hjelp. Det er mye fattigdom å se på denne reisen, men alikevel er det mye latter, smil og vennlighet. Vi blir så utrolig godt mottatt av alle sammen. Og vi får høre så utrolig mange hyggelige og ekle historier. Må bare gjenfortelle en historie som Lung fortalte da vi inviterte han med oss ut for å spise pizza, noe han aldri hadde smakt tidligere. Han kunne fortelle at han har spist cobra, rotter, hunder, andre slanger og jordrotter…. Og at her i Luang Prabang er det 2 restauranter som griller hunder. Jaja, jeg holder meg gladelig til pizza og noodler. Og mange andre historier kunne han fortelle oss.En utrolig meningsfull og innholdsrik dag, takket være dere der hjemme. Årets julegave er overrakt til en hel landsby i Laos – Baumxieng Village.

WOAW!!!!Vi visste svært lite om Taiwan, det var egentlig helt tilfeldig at vi havna her. Grunnen var vel at vi hadde litt tid før vi skal få julebesøk i Kambodsja, og at her krevdes det ikke visum for innreise, og at jeg ikke hadde booka utreisebillett fra Filippinene🥵 Etter ei uke her, er vi fortsatt i ekstase over hvor mye spennende mat vi har rukket å smakt på, og hvor forskjellig maten er fra fiskeboller, sodd og tørr kneip. Det bor bortimot 24 millioner mennesker på lille øya Taiwan, og fåtallet av disse snakker engelsk. Det går mest i Mandarin, og det forstår vi ingenting av. Jeg skal prøve å forklare til dere hva vi ha smakt, men mye aner vi ikke hva var, da ingen kunne fortelle oss hva vi spiste. Vi kjøpte det som så morsomst ut og mest ulikt hva vi har hjemme… Spennende…🤣

Ettersom vi ankom Taipei sent på natta, så sov vi over frokosten den første dagen og vi måtte ut av hostellet for å få i oss frokost i Taipei. Med friskt mot var vi på vei ut døra, da hun i resepsjonen lurte på hvordan i all verden vi skulle forstå menyen og hvordan vi skulle få bestilt mat?? … Helt ærlig, det trodde jeg ikke skulle bli et problem…. 🤣🤣Ikke et ord på engelsk, bare kinesiske tegn. Den snille resepsjonisten ble med oss til frokostrestauranten som tolk, og det var vi utrolig takknemlige for, vi spiste en deilig frokost med milktea (ALLE i Taiwan sutter på en sånn dagen lang), og baguette med egg og bacon… Den hvite kaken var stekt hvit gulrotkake, servert med soyasaus…. Tja….Mette og gode var vi klare for sightseeing i Taipei…

Thea har allerede blitt en innfødt👍

Thea på kinesisk.

Lena på kinesisk.

Byvandring.

Et besøk i Taipei 101, som er Taiwans høyeste bygg var et must. Flott utsikt over byen. Turen opp de 86 etasjene tok ca 40 sekund.

I heisen på vei opp møtte vi en svært hyggelige familie som anbefalte oss et marked like ved, og vi hoppa i en taxi og var supergira på mere spennende mat….

Vi var ikke alene om å være sultne i Taipei.

Snegler…..

Gratinert baby blekksprut….

Krydra frukt, supergodt.

Glaserte jordbær og tomater♥️

Gratinerte kamskjell, østers og lobsters… Tja…..

En dessert som var FULL av sukker, vi makta ikke idag…. Ei heller senere…

Frukt….. Og mere frukt.

Fylte til randen hoppa vi i en taxi og stupte i seng👍Vi var ikke mette på Taiwansk mat, dagen etter var vi nok en gang klare for nattmarked og enda mere taiwansk mat.

Andetunger skal visstnok være godt, men vi sjekka desverre ikke opp det.Derimot disse hvite ballen lurte vi svært på hva var, så vi kjøpte oss to baller…. Med noe strø på….

Mochi (riskaker) fritert i olje, servert med strøssel av nøtter… Merkelig, men godt.

Fikk anbefalt å smake mochi som kald dessert å, så da måtte vi prøve det. Masse knust is servert med mochi baller og nøtteblanding…. Litt honning og noe annet servert over den knuste isen. Faktisk godt.

Nykokte sorte vannkastanjer. Smakte som nøtter.Vi kunne jo ikke spise hele tiden, vi måtte oppleve også.

Flotte malerier på hostellet vårt.

Og vi spiser litt til……

Pakkeselet gjør seg klar for å reise videre til fjellbyen Jiufen, en gammel gruveby, hvor de utvant gull i gamle dager. Vi har trua på at lykken skal komme til oss, og at vi nå blir millionærer….

Fjellbyen Jiufen – jakten på gullet.

Først måtte vi finne ut hvilket tog vi skulle på, og det var enklere sagt, enn gjort. Og helt ærlig, jeg mister totalt tålmodigheten når jeg ikke skjønner en dritt!! Ei heller de jeg spør forstår meg. Etter ei god stund, finner vi toget som skal ta oss til Jiufen, og vi kan puste ut og finne roen.

Ikke store byen, men utrolig vakkert og fredfullt. Jeg elsker fjellet.

Jiufen er kjent for sine tehus, og de var det mange av. Vi kom over denne teen med appelsin, Calamansi og grønn te….. Beste jeg har smakt av te på lenge.

Litt Rørosmartna stemning i Jiufen.

Thea vandrer rundt å kikker i de små butikkene.Mat måtte vi ha her også, og det var mye spennende å velge mellom.

Sticky Rice med en slags jordbærkrem.

Hvit bitter melon. De i butikken ville ikke selge oss juicen av denne, da de mente den var for bitter, men jeg er vel ikke kjent for å gi meg, hvis jeg vil ha noe🤣 Vi fikk oss en liten smaksprøve, og vi måtte si oss enige, den var utrolig bitter. Men vi fikk smakt.

Egg kokt i Oolong tea, og det var supergodt. Måtte bare ha en til, og en til…..

Dette aner jeg ikke hva var, men det var noe biffkjøtt pakket inn i en slags hvit krem, som ble gjennomsiktig ved steking i bøtter av olje. Tja, jeg spiste nesten opp min porsjon.

Jordbær servert på boller av Sticky Rice… Tror jeg….

Litt usikker…..Thea hadde så lyst på hai, så da måtte hun få teste det. Thea er tøffasta jenta jeg vet, hun elsker å prøve alt nytt. Og som oftest spiser hun opp det hun har bestilt, og det gjorde hun med haien også. Hun mente konsistens var litt ulik annen fisk, den var litt kornete, men smaken var godt og, og alt gikk ned.

Jeg er mer den trofaste mot dumplings, jeg elsker det….

Helstekt høne…. Eller var det en hane…

En blå is må vi ha.

Sweet taro balls var et must å prøve i Jiufen, og tja….. Sticky Rice boller, med røde bønner og hakket is i en slags saus….

Etter å ha vært til fjells å spist oss mette og gode, er vi klare for neste by i Taiwan.

Jiaoxi – vi er klare for hot Springs.

Litt tilfeldig at havna vi her, men en fin liten forstad til Yilan, med varme kilder rundt om i sentrum.Og det var også masse Dr. Fish rundt omkring, Thea brukte hele dagen på å dyppe føttene i ulike fiskestamper. Rene og fine føtter ble det iallefall på henne. Noen var litt større enn andre🥵Vi unte oss en dag i spa avdelingen på nabohotellet, utrolig deilig med varme kilder. De varmeste kildene var opp mot 42 grader, det ble litt for varmt for selv en trønder. 7Må nyte livet innimellom reisinga.Sushi til middag. Sabrura ble liksom ikke en favoritt lengre.Øl basert på tomat var en spennende opplevelse, smakte blanding av pizza og fersken…. Men supergodt. Kan anbefales til alle hjemmebryggere.Bubble Milk tea er taiwanesernes svar på kaffe, «alle» drikker på en sånn dagen lang.Et lite innblikk fra hverdagen i Taiwan. Utrolig morsomt når vi forteller at vi er fra Norge… How do you know about Taiwan…. De synes Norge er utrolig langt unna, kanskje er det det, men ikke for oss👍Taiwan som reisemål er utrolig spennende og svært ulikt fra alle de andre landene vi har besøkt. De få som snakker engelsk er utrolig hjelpsomme, og de ønsker å vise oss det beste av landet sitt. De gjør så godt de kan. De resterende er kanskje ikke like inkluderende, vi blir liksom ikke kjent med så mange her. Og det er svært få andre backpackere i Taiwan. Men…. Snart får vi besøk fra NORGE – NESBYEN💃💃 Vi teller dager og snart timer, det blir sååååå kosli med besøk♥️♥️

Siste 3 ukene på Fillipinene ble ikke som planlagt kan man si. Reiser man med barn, så reiser man med barn. Da skjer det mye uforutsett.

Som jeg skrev i forrige innlegg, vi må vel leie oss en scooter å cruise rundt på øya Bohol. Og det gjorde vi. Vi la ivei på scooteren til et badeanlegg lengre nord på øya, der skulle vi tilbringe dagen i sola. På veien møtte vi noen kjekke karer, jeg var sikker på at «nå blir jeg lurt og noen tusen fattigere» , men jaggu var de hyggelige, og slapp oss videre.

Underveis måtte jeg spørre om veien til badeanlegget, det er jo ikke akkurat E6 vi beveger oss på. Og der hadde de selvsagt en katt som Thea måtte kose med…. Åhhh, sååå søt en katt….. WRÆÆÆÆL….. Tru f### ikke katta beit Thea…. Og hun ble livredd for rabies, så vi måtte snu og finne et sykehus hvor de kunne sette rabiesvaksine snarest. På det første sykehuset fikk vi beskjed om at det var lørdag, og vi måtte vente til mandag, det var uaktuelt. Men på det fjerde sykehuset, møtte vi en hyggelig damelege, som forsto Theas redsel, og hun fikk endelig satt den første sprøyta (hun måtte ha 3, fordelt på ei uke). Jaja, da ble vi uke til på Bohol. Leide oss ei leilighet gjennom Airbnb for ei uke, og lata oss skikkelig, innimellom slagene på sykehuset. Ingen enkel sak å få satt vaksine på Thea.

Thea fikk litt tid til å gjøre skolearbeid, men huseieren hadde 6 hunder (ikke røre, bare se), og ei superkosli kusine, som Thea lekte med hver ettermiddag.

Time to say goodbye, 3 vaksiner satt, og Thea er garantert frisk. Takk til vår superkosli host, som ordna opp masse for oss, takk Neil.

Neil kjørte oss til havna, og vi tok ferja tilbake til Cebu, vi skulle fly til Puerto Princesa dagen etter, vi var klare for Palawan og beachlife.

Ankomst Puerta Princesa ♥️

Ved ankomst Puerto Princesa flyplass, hoppet vi inn i en minivan og satte kursen mot Port Barton. Ante ikke så mye mer om hva vi skulle oppleve der, enn at det var ei fin strand der. Etter 3 timer, i en fullastet minivan, ankommer vi ei fantastisk fin strand, med få turister. For en perle med supervennlige lokale, følte meg et øyeblikkelig hjemme. Vi hadde booka oss 1 natt, men forlenget til 5.

Nydelige pannekaker med frisk frukt til frokost.

En av dagene måtte vi ut på en obligatorisk snorkletur, og man kan ikke si annet enn at det er utrolig vakkert på Palawan.

Vi fikk servert NYDELIG grilla Unicornfish, tilberedt på stranda. Et av mine beste fiskemåltider.

Her bodde vi, Ausan Beach Front Cottage. Ord er vel unødvendig.

Når man reiser i et år, så må man innimellom ordne litt på håret, og som de fleste damer vet, MÅ man ordne håret, så MÅ det skje snarest. Og det var ikke tid til å vente til vi ankom en større by. Den eneste «frisøren» i Port Barton, var barbereren. Men han kunne hjelpe en nøden norsk kvinne også. En morsom opplevelse, han la all fargen på toppen av hodet mitt, og kammet det utover, det ble da noenlunde bra. Kikket meg rundt i «rommet» og så ingen vask…. Hmm, hvordan skal han få ut fargen mon tro…

Joda, jeg gikk hjem for å skylle ut fargen, jaja, sikkert like greit. Morsomt, «alle» jeg møtte på veien kommenterte og vi slo av en prat.

Det ble iallefall bedre enn utgangspunktet. Til summen av 30 kroner, sier jeg meg fornøyd med resultatet.

Thea og venner i lek i solnedgang♥️ Hun fant seg en jentegjeng, hvor de fleste var mellom 9 og 10 år, de var så inkluderende, og Thea var med hver dag sammen med jentene på lek og andre aktiviteter.

Må bare dele noen solnedgang bilder. Blir målløs.

Viktig å handle lokalt når man er ute å reiser.

Port Bartons iskremselger. Made and produced in Port Barton lovet han oss.

Nydelig hjemmelaget is.

Fineste utedusjen jeg har sett.

En dag ble sjokoladebehovet ekstremt stort, og jeg løp til nærmeste lokalsjappe, men neida, ingen sjokolade å få. Prøvde å vekke denna karen flere ganger, men har man siesta, så har man siesta. Bare å løpe til neste sjappe, ikke så veldig langt imellom de, det er en på nesten hvert hushjørne.

Hønemor med sine kyllinger hang rundt butikken.

Her brukes oksen til transport av tunge varer.

Siste kveld i Port Barton sammen med vår venninne fra Melbourne, som vi gleder oss masse til å møte igjen i Australia. Det er så utrolig morsomt å reise verden rundt og møte så masse flotte folk, som vi skal møte igjen senere på reisen vår.

Har fått spørsmål om å dele litt matbilder, og det gjør jeg gladelig, vi spiser mer enn nok mat om dagen.

Nydelig sjømatgryte servert i skjell..

Noodlesuppe med egg.

Thea spiser Fillipinsk frokost, cornsilog. Tøffere enn sin mor akkurat der. Jeg holder meg til omeletten min.

Thea elsker squid, og måtte prøve fylt squid med grønnsaker og ost. Det falt virkelig i smak.

Mat må vi ha😊🤣

En helg i San Vicente.

Etter 5 dager i Port Barton, ble vi nødt til å ta farvel. Vi måtte se mer av den fantastisk flotte øya Palawan. Vi satte oss på båten på vei til San Vicente, en liten village på veien mot El Nido.

Ikke så mye å ta seg til her, men ble med en av de ansatte på hotellet til villagen hvor de bodde.

Fikk også hilst på landsbyens kamphane. (han med hvit t-skjorte…. 🤣 🤣)

Hver fredagskveld i San Vicente er det sangkonkurranse på det lokale markedet, og dit måtte vi for å se og høre. Masse flinke barn som opptrådte.

Ikke så mye ta seg til i San Vicente, enn å spise og slappe av, og da må man ha penger. Og i San Vicente hadde de ikke minibank🥵 Men én av de ansatte visste råd, vi heiv oss på tricycle’n og vi kjøre byen rundt på leting etter et sted hvor vi kunne finne penger. Den som leter, finner. Som takk for hjelpa til de hotellansatte, kjøpte vi inn masse kaker.

Vi var de eneste gjestene, så vi hadde god tid til å spise kaker.

Vi kan jo ikke spise kaker hver dag, vi måtte dra videre.

Paradiset El Nido.

El Nido ligger helt nord på øya Palawan, og strendene er kåret til noen av verdens flotteste strender. Vi er utrolig heldig som reiser utenfor sesong, da er ikke øya overfylt av turister. Vi var med på en dagstur rudt på de beste strendene, feira Halloween og tok Zipline. En spennende og ny opplevelse for Thea, men hun syntes det gikk litt for sakte.

Men a mor var fornøyd.

De 2 første nettene bodde vi en klassisk murbygning i 2 etasje uten vindu, men vi ville ha utsikt og tråkket rundt på stranda for å finne noe bedre.

En liten bungalow, med verdens beste utsikt fra terrassen. Her kunne vi blitt flere uker, men desverre så hadde vi et fly å rekke.

En av dagene var vi med på snorkla ut til strendene rundt El Nido. Bildene taler for seg selv.

Og Thea klarte å fange selveste NEMO på film, han er jo bitteliten♥️

🦇 HALLOWEEN 🦇

Denne dagen hadde Thea gledet seg masse til, men hun skulle helst sett at hun var hjemme på Stjørdal og gikk Trick and Treat med vennene sine. Ikke enkelt ved arrangement å være så langt hjemmefra fra både venner og familie over så lang tid. Vi klarte å oppspore et arrangement på Lio Beach med tryllekunstner og ungene gikk Trick and Treat i butikkene på stranda, det ble da en bra godtekurv ut av det alikevel.

Forberedelser.

På lokalbussen på vei til Halloween.

En morsom dag på Lio Beach.

En dag vi satt utenfor på terrassen hørte vi plutselig noe som lignet på norsk…. Vi slapp alt vi hadde og lyttet…. Er de virkelig norske??? Og vi ble fort enig om at ja, de er norske…. Utrolig hvor glade vi ble for å se 4 unge damer som snakket norsk, vi bare måtte spørre om de ville spise middag med oss samme kveld👍 Og ja, de ønsket å spise middag med oss. Usikker på om de angra etterpå…. Trur vi prata høl i hue på de, men vi hadde iallefall en utrolig hyggelig kveld.

Nå er vi klare for å reise fra El Nido, eller….. Jeg er ikke klar for å reise fra Fillipinene, men Thea er overlykkelig for at vi skal reise herfra. Hun har hatt en tøff måned her, etter at hun ble bitt av katten. Redselen har vært stor for både hunder og katter. Noen sykehusbesøk har det blitt og de har ikke alltid vært like hyggelige. Thea skulle helst sett at vi ikke hadde dratt til Filippinene, men gjort er gjort. Ikke alt man kan forutse når man reiser verden rundt.

Turen tilbake til Puerto Princesa var et sant mareritt, sjåføren trodde i 3 hele timer at han var en bedre sjåfør enn Petter Solberg, spesielt i svingene. Og her var det mange svinger, hele veien er en sving. Da det startet og regne, måtte jeg tilslutt si ifra…. Jeg ble «plutselig» så kvalm, og da roa han ned og vi overlevde turen. De 2 neste timene, pustet jeg normalt.

Nå har vi endelig ankommet Taiwan og Taipei, og Theas første spørsmål var til de i resepsjonen: «har hundene rabies her? «. Stakkars, ikke enkelt for en dyreelskern å være livredd de hun elsker mest. Vi håper at det går bra her i Taiwan, da det ikke er noen fare for rabies.

17 dager skal vi tilbringe i storbyer og forhåpentligvis en tur i fjellene. Først må Thea få noen dager til å slappe av.

Sist dere hørte fra oss var vi i Vietnam på en hårreisende motorsykkeltur i nord Vietnam. Håper jeg vil få muligheten til å gjennomføre denne turen en annen dag, annet år, noen som er klar?? Etter motorsykkelturen tok vi turen til Hoi An, en skjønn liten perle ved kysten i midtre del av Vietnam. mest kjent for sin gamleby, som vi mildt sagt kan forstå er en turistattraksjon. Og vi merket det for å si det sånn, køgåing.

Thea fikk bli med en av jentene som solgte flytende lys å selge til turistene. Noe som det ikke var lite av. Vi ble her i Hoi An i 6 dager. Thea hadde behov for å sove og nyte late dager på stranda, etter 4 dager på motorsykkel. Litt jeg å da:-)

Etter å ha tilbrakt 30 dager i vakre Vietnam var vi klare for Filippinene og enda mer sol og strand.Ble litt stressa da jeg ankom flyplassen i Ho Chi Minh og vi ble nekta adgang til flyet for at vi ikke hadde utreisebillett fra Filippinene. Shit, what to do. Fikk 30 minutt på meg til å skaffe oss en utreisebillett. Liiiitt stressa, prøvde å få kobla meg til nettet på telefonen, men neida, overbelasta nett på flyplassen. Oki, løper til nærmeste skranke som selger rimelige flybilletter i Filippinene, «give me 2 tickets to…… » Oiii, hvor skal vi reise…. Denne gangen hadde jeg ikke planlagt hvor vi skulle reise etterpå, for vi hadde jo planlagt å være på Fillipinene i 2 måneder, en måned som som badende turister og en måned som frivillig på Streetlight. Men pga av stor denguefare, ble vi anbefalt å ikke komme akkurat nå, ettersom jeg akkurat har hatt dengue. Jaja, men ut av Filippinene måtte vi åkke som, «ok, give me 2 tickets from Palawan to Taiwan», og jeg fikk 2 billetter til Taiwan. Fikk billettene og løp til innsjekk, rakk det med ca 1 sekund, siste mann sjekka inn da vi kom… Puhhh…. Det går alltids bra. Vi hadde ikke planlagt å besøke Taiwan, men noe måtte jeg jo si… Hadde

Nå gleder vi oss til å besøke Taiwan i begynnelsen av november og bli der en måned.

Cebu og Bohol

Joda, vi kom oss Phillipinene og Cebu. Hadde booka oss inn på et hotell, hvor rommet minte mer om en fengselscelle, enn hotellrom. Og det beste av alt, Thea var ikke i form, så vi var på hotellrommet i et døgn. Jeg kunne blitt gal av mindre. Etter to dager med dårlig form, ble formen bedre og vi måtte bort fra Cebu og hotellet, så vi hoppa på ei ferje til Bohol.

En liten ferjetur på ca 1, 5 time, og vi ankom havna hvor en meget hyggelig sjåfør sto å venta på oss…. «Hi, it’s me Lena Bae»… Hvor denne hyggelige sjåførern svarer, «Hi, so nice to meet you! Are you traveling with your grand daughter???? » «Hææææ, ehhh, no, it’s my daughter». Velkommen til Bohol liksom🤣 I et lite sekund følte jeg meg gammel, men i neste sekund var jeg fortsatt 29… Puhh… 😊

Etter å ha blitt ønska velkommen til Bohol, gikk ferden i taxien forholdsvis bra, vi kom oss til hotellet og vi var klare for nye opplevelser.

Fikk kost oss med noen virkelig søte kosedyr, før vi kjørte videre med scooteren for å se på det som vi virkelig kom til Bohol for å oppleve. Tarsier – verdens nest minste primat. De er ikke større enn en håndfull, og når de er nyfødt, er de ikke større enn en tommeltott. Uheldig for oss, fikk vi ikke holde i disse små søte krypa, for de biter, men vi fikk iallefall sett de. Men noe annet vi fikk holde i og smake, var Balut.

Balut er andeegg, hvor andungen bare er et embryo. Det serveres kokt, og når man tar av skallet i enden skal man drikke vannet som er i egget, blandet med vinagrete og salt. Når dette var fortært, skulle jeg nyte embryoet. Ikke det at det smakte så inderlig grusomt, men å vite hva dette var, gjøre at det var så å si umulig å tygge i det. Man så pelsen til embryoet neddi egget. Det var skikkelig ekkelt, og jeg tror ikke jeg komme til å smake dette flere ganger. Dette er enn kulinarisk smaksopplevelse på Phillipinene, og de i butikken hvor jeg kjøpte mitt egg, spiste mange egg. Så jeg måtte jo bare prøve. Mett og god…. 🥵 Kjørte vi videre til Chocolate Hills. En morsom formasjon på Bohol. Det er topper som er dekket av grønt gress, som blir brunt i den tørre årstiden, derav navnet.

Alltid et scooterbilde:-)

Oslob og haier 🦈 🦈

Tidlig tidlig morgen måtte vi ivei for å delta på snorkling med haier, og det var også et must for meg, og kanskje Thea. Hun var svært usikker på om hun skulle snorkle, men heldigvis møtte vi ei jente, som skulle snorkle, og da var Thea også klar.En utrolig spennende opplevelse som var altfor kort, kun 30 minutt.Theas første uttalelse etter å ha snorkla med verdens største hvalhai: «oiiii, det va KULT!!!» Og mor måtte bare si seg enig i det.Ellers tilbringes late dager på stranda, noe som jeg ikke skjønner helt vitsen med… Får vondt i ryggen av å ligge rolig…. 🤣🤣Vi får vel leie oss en scooter og cruise litt rundt, da blir (beste-) mor fornøyd….

Ha Giang er en provins i nordlige Vietnam. For å komme oss dit, måtte vi på nok en nattbuss, denne tok ca 6 timer fra Sa Pa. Ankom klokka 3 på natta, etter en forferdelig busstur. Bussen var allerede overfull ved avreise fra Sa Pa, men jaggu klarte de å fylle opp bussen med 15 stykker til…. Det lå folk overalt.

Jaja, vi kom no oss frem til Jasmine Hostel, og der var det selvsagt stengt… Fikk ringt nattvakta, slik at vi kom oss inn og fikk oss en isopormadrass å sove på, inntil vi skulle ta fatt på motorsykkelturen. Vi var ca 30 stk som skulle kjøre sammen for 4 dager. Vi var såååå spente. Jeg var blitt advart mot å delta på denne turen med barn, pga dårlige veier, og glatt føre ved regn. Jeg hadde ikke bestilt regn, og så lærte jeg på trafikkskola at man skal kjøre etter forholdene, så da gikk det bra. Og som dere vet, jeg sto i først i køa da fryktgenet ble utlevert, så vi skulle være med. Dette var en drøm som endelig skulle gå i oppfyllelse. Det mest interessante ved denne turen, er at hvis du sjekker Google maps, så ser området helt tomt ut. Ikke et hus å se, ei heller annen bebyggelse. Hit har ikke Google maps tatt seg bryet med å ta turen.

Ruten følger QL4C nordøst fra Ha Giang to Bao Lam, og QL34 sørvest fra Bao Lam og tilbake til Ha Giang.

Dag 1: Ha Giang City to Yen Minh (95 km).

Vi sto opp i 8 tiden og fikk oss en dusj og et par egg før vi satte oss på motorsykkelen, en 125 CC. Aldri kjørt en slik før, men det måtte da gå bra. Fikk rask opplæring av en ansatt og var klar for fjellet som jeg hadde gledet meg masse til.

Påfyll av drivstoff, og vi var klare for 95 kilometer lang tur. I dét vi kommer oss ut av byen, åpner det seg et landskap som ikke kan beskrives med ord, dette er en opplevelse til å grine av. Oh my good.

Heaven’s Gate Pass

Heaven’s Gate Pass var en av høydepunktene denne dagen, og det kan man godt forstå. Vi fortsatte videre til Tam Son hvor vi inntok lunsj, desverre ikke en bedre en, men mette ble vi, og det var det viktigste nå. Blir sliten av motorsykkelkjøring. Deretter gikk ferden til Na Luong grotten. Den ble oppdaget i 2010, og var allerede på UNESCO’s liste.

Det var utrolig varmt å gå til grotten, men absolutt verdt et besøk. Det tok minst 15 minutter å gå rundt inne i grotten for å se dens skjønnhet.

Vi fikk med oss vakker solnedgang, før vi ankom Yén Minh, hvor vi overnattet på et homestay med dorm. Men heldigvis var det ikke overfylt, så jeg og Thea fikk oss et stort privatrom. Fikk servert middag og frokost før vi var klare for neste etappe:

Dag 2: Yen Minh – Chinese Border – Pa Vi Village (Nært Ma Pi Leng Passet) (100km)

Litt påfyll av diesel, før vi var klare for 10 mil på sykkelen, og nok en dag med ekstremt vakker natur.

Disse flotte jentene satt her da vi kom, og vi fikk tatt noen fantastiske bilder sammen med de. Thea spanderte litt tyggegummi på jentene, før vi måtte kjøre videre.

Noen mil ble gjennomført før vi var ved grensa til Kina. Vi gikk en liten kilometer gjennom en liten landsby, før vi var i Kina.

Møtte noen flotte damer på turen.

Kina!! Så uoffisielt har vi vært i Kina på reisen. Fikk ikke gå så langt over grensa, men been there, done that.

Etter en lang reise til Kina, gikk ferden videre, og vi var klare for nok et par mil på sykkelen.

Stoppa i en liten landsby for å kjøpe oss litt snacks.

Thea møtte igjen kompisen sin fra nattbussen, de var 3 karer fra USA som kjørte samme ruta, men ikke i samme gruppe som oss. Serverte han litt mat, før vi gikk for å se på et palass. Og palass, er eller har vært bebodd av konger har jeg lært. Han karen her var en konge, men ikke som Harald, han her var narkokonge og hadde 3 koner. Konene var heldige og hadde iallefall hvert sitt rom.

Det var vakttårn på hvert hjørne av huset.

Etter et besøk hos narkokongen i Nord Vietnam, gikk ferden videre til mer vakker natur og opplevelser.

Deretter var vi klare for Sky Walk, og jeg som ikke har fryktgenet, fikk det plutselig 😥

Nesten på toppen…..

Møtte noen flotte barn og damer på veien.

Litt bratt!!! Noen er tøffere enn andre. Gamla valgte å filme istedet for å kjøre akkurat her.

Thea satt bakpå sykkelen hver dag, og hørte ikke et ord om vi var snart fremme eller å kjøpe is. Hun storkoste seg med vakker natur og opplevelser.

Fremme ved hostellet i Pa Vi Village fikk vi servert middag, jeg og Thea var supertrøtte og ønsket å sove etter middagen. Her hadde de ikke noe annet enn dorm, og jeg og Thea fikk sengene rett over området hvor festen var i full gang. Thea ordnet opp med noen av de andre jentene fra gruppen, så vi fikk ligge ved siden av de…. Litt roligere og vi sov godt på nok ei natt på isoporplater🤣

Dag 3: Pa vi Village – Ma Pi Leng Pass – Du Gia (120km)

Litt trøtte i trynet våknet vi til morgensol og atter en dag med flere mil på sykkelen, men like blid og motiverte som tidligere, gjør vi oss klare for nye 120 kilometer.

Ei katte hadde forelska seg i sekken til Thea, og ønsket å være med oss videre. Men desverre, så ble hun igjen hjemme, og vi kunne starte ferden. Vi tok farvel med ca halvparten av gruppa før vi startet opp, og det var triste greier, man blir så sammensveisa gjeng på en slik tur. Thea syntes det var svært vanskelig å si hadet til flere av jentene fra gruppa, men mange andre flotte folk var fortsatt med på turen, så det gikk bra tilslutt.

Som dere ser, så er ikke veiene akkurat Route 66, men en vei er en vei. Enkelte ganger måtte Thea hoppe av sykkelen, og gå opp bakkene, men det gikk bra.

Høne eller potetgull??

Magisk♥️

Jose fra Chile ble en god kompis av Thea.

Lunsj…

Soltørking av mais.

Soltørking av chili og noe annet, som jeg ikke skjønte hva var.

Etter 120 kilometer kommer vi endelig fram til Du Gia hvor vi skal bo på nok et homestay. Et fantastisk homestay, med den beste maten så langt på denne turen.

På vei gjennom landsbyen i Du Gia. Thea filmer fra baksetet.

Utsikten fra rommet til meg og Thea.

En liten rakker, som gjerne ville bli tatt bilde av.

Thea fisker med guiden vår.

Og jaggu ble det ikke en liten fisk.

Middagen inntok vi på gulvet på dorm rommet, smakte himmelsk, så her ble vi mer enn mette nok.

Vi fikk også overvære en gratiskonsert med denne karen. Det er 83 personer som kan å spille på dette instrumentet, som er laget av gresskar. Og han karen her, var i landsbyen for å øve sammen med ei jente, og ga oss i den anledning en gratiskonsert. utrolig morsomt.

Konserten tok slutt og vi krøyp til køys.

Dag 4: Du Gia – Quan Ba – Ha Giang (120km)

Våknet til en ny vakker dag, med flott utsikt. Klar for innspurten på denne turen. Må ærlig innrømme at jeg merker på kroppen at den er litt sliten, men siste etappe skal vi klare fint. Måtte bare ut å hilse på de lokale før vi dro, og fikk prøvd meg som rissanker. Det var ikke så tungt, men så jobba jeg i bare 3 minutter. lengste arbeidsdagen jeg har hatt på 2, 5 måned.Så hyggelig å få være med sammen med de lokale, de tok imot oss med åpne armer.En liten dukkert i et vannfall før vi startet på ferden mot Ha Giang og slutten på denne ubeskrivelige reisen. Deilig og avkjølende bad.Utsikt♥️Ankommer Ha Giang i 5 tiden på ettermiddagen og jeg og Thea skal på nok en nattbuss, men denne gangen hadde vi bestilt VIP buss. Nå skal det soves!! Hahaha, umulig å sove på buss, med masse folk som snakker i telefon, hoster, og harker. Vi kom no fram👌Kom inn til Hanoi flyplass 03. 00, fikk oss noen timer på benkene før flyet skulle ta oss til Danang og Hoi An.Dette har vært en av de beste opplevelsene på denne turen. Å få dele denne opplevelsen med Thea har vært helt fantastisk, hun har lært så enormt masse om kulturer og hvordan mennesker lever i resten av verden. Dette håper jeg vil bli et minne for livet for oss begge to.

Nord Vietnam…. Virkelig en perle å feriere i.

Vi ankom Hanoi etter en kort flytur fra Myanmar. Etter en lengre taxitur fra flyplassen sent på natta, sjekka vi inn på hotellet i Hanoi og fikk oss ei hard seng, og et rom uten vindu. Jaja, vi er godt vante, så vi sovna godt. Hanoi var for oss begge altfor varmt, det var ikke luft, og svetten rant bare vi sa «hello» til en vietnameser. Og som datter som mor, vi blir ikke i godt humør av varmen. Booka oss derfor tur ut til Ha Long Bay med et vakkert cruiseskip for 3 dager og 2 netter, dette skulle bli luksus. Dagen før avreise fikk jeg influensa, (trodde jeg), og prøvde å få omgjort avreisen, men vi fikk desverre ikke pengene tilbake. Jaja, det er bare litt feber, og hodepine, så går sikkert bra. Vondt i kroppen, men det tåler vi. Hoppa på både buss og båt, og ankom cruiseskipet som skulle ta oss ut til vakreste Ha Long Bay. Jeg krøp til sengs før vi hadde fått lagt ut fra kai. En fin tur i Ha Long Bay.

Heldigvis snakker Thea godt engelsk, så hun fant seg noen å dra på tur sammen med, mens jeg kooooste meg på lugaren.Tilbake til Hanoi etter endt cruise, tok vi turen til Tam Coc, der skulle det være vakkert. Fortsatt influensa, men nå måtte den gå over snart. Vi hoppa på bussen og booka oss inn på Tam Coc Mountain Lake Homestay, og der ble jeg i senga, mens Thea lekte med barna i huset, og en andunge.

Etter å ha hatt influensa i 6 dager, tar vi turen til sykehuset. Thea sier flere ganger i taxien på vei til sykehuset, «mamma, du har denguefeber». «Nope, det har jeg ikke, det er vondt og smertefullt». Etter å ha blitt grundig undersøkt på sykehuset, som var faretruende likt som på Europeiske sin reklame for noen år siden, kom legen med beskjeden, «sorry miss, your test is positiv» Oh, shit…. Er jeg gravid….??? NEEEEEEIIIII….. Og hun fortsetter: «on Denguefever»…. Ble «nesten» glad for at jeg «bare» hadde denguefeber. Jaja… Så var jeg den heldige som fikk dengue…. 10 dager med hard influensa, gikk ned 5 kilo, men ingen fare, buksene henger fortsatt på. Etter enda et par dager med hvile, kjente jeg at matlyst og energi var på vei tilbake og vi var klare for å oppleve Vietnam. Nå hoppa vi på en nattbuss til Sapa.

Sapa – en by på fjellet.

Kom frem til Sapa klokka 04.00, men fikk sove på bussen til kl. 06.00 og da var det ut. Og der sto selgere, taxisjåfører, hotellansatte og ellers alle andre som ville selge trøtte backpacker et eller annet til overpris. Hoppa tilslutt inn i en taxi som kjørte oss til Cat Cat Village, 3 km fra Sapa sentrum.

For en vakker natur, jeg ble helt satt ut. Hadde ikke tid til å sove, måtte ut å oppleve denne lille vakre landsbyen. Thea leide seg en skikkelig fin festdrakt, ble så fin.

Det er noe med fjellene, jeg føler meg så hjemme og avslappet med denne fantastiske naturen. Planen var å være her i 2 netter, men det var ikke mulig å forlate Sapa, så vi ble i 4 netter. Vi leide oss scooter og la ivei på tur for å oppleve alle de små landsbyene rundt Sapa. Vi fikk et opptegna kart av hotellet som visste vei. Vei er vel å ta hardt i, vi ville vel heller kalt det en krøttersti. Men frem skulle vi, og etter å ha sjonglert scooteren over svære steiner, vannhøl og smale bruer, kom vi endelig frem til en liten landsby med en liten butikk, med både mat og drivstoff, her fikk vi alt vi hadde behov for.

Dette er en del av den etniske gruppen; Red Dao, navnet har de pga de røde luene. De kler seg i flotte håndbroderte bukser og jakker, med lange skjerf som de knytter rundt midja. Og et rødt skjerf som de snurrer rundt håret. De snakka svært lite engelsk, men med fingerspråket fikk vi oss en bedre lunsj, en øl, litt søtt som Thea ga til barna i landsbyen… For å si det sånn, så ble vi en attraksjon, «alle» kom for å hilse på oss. Vi ble nå siitende på «restauranten» resten av dagen, med et lite hjemmebesøk hos en familie

før vi måtte komme oss hjemover før mørket sèg på.

Jeg elsker å kjøre scooter, så dagen etter var vi klare for nok en landsby, Ta Phin. Jeg og Thea møtte noen damer i Sapa sentrum, som anbefalte oss å besøke landsbyen. Vi ble fortalt at der bodde det flere etniske grupper, både Red Dao og H’mong. Da vi ankom landsbyen satt det en søt dame og lurte på om hun skulle vise oss grotta i landsbyen, og vi ble med.

Hun inviterte oss hjem til seg for «a cup of tea» og for å se på hva hun hadde å selge. Jeg blir så fascinert av at de inviterer helt ukjente inn i hjemmet sitt, og viser frem hele familien, og serverer oss te.

Risproduksjonen var i full gang i Vietnam.

Thea har blitt veldig glad i gris på reisen, så vi er innom «alle» grisefjøs, for å hilse på disse «søte» små dyra.

I landsbyen Ta Phin ble vi overrøst av selgere som ville selge oss alt fra hjemme broderte drakter til kinasydde vesker. Masse fint, men sekken er desverre allerede full, og vi har 8 måneder igjen å reise, så vi måtte takke nei til alt det fine håndarbeide. Men vi fikk beundre deres flotte håndbroderte drakter.

På ettermiddagen koste jeg og Thea oss rundt Sapa innsjø, hvor Thea fikk spille basse med en gutt fra byen.

Thea spilte basse, mens mor tok en kopp te og så på de lokale som luftet hunden sin.

Fansipan – Vietnams høyeste fjell 3. 143 moh.

I år har vi rukket å bestige Galdhøpiggen og Thailands høyeste fjell, og da måtte vi også få med oss Vietnams høyeste fjell. Ikke så veldig krevende tur, da det går kabelbane nesen opp til toppen, men utrolig vakker utsikt.

På toppen var det friskt og kjølig, så vi måtte varme oss på en kopp kakao.

Langt der nede ser vi Sapa by.

Der oppe er toppen av Fansipan, og dit måtte vi. Og tøffe i tryne som vi er, så skulle vi gå til toppen, og vi skulle ikke ta noe gondol opp de siste metrene… Puhhhhh, litt tynn luft, og ca 1000 trappetrinn… Men vi klarte det!!!

Masse flotte buddaher på veien opp mot toppen.

Endelig på toppen av Vietnams høyeste fjell!!!

Yeah!!! her var vi:-)

Nå må jeg løpe, vi skal nemlig rekke en nattbuss til Ha Giang, hvor vi skal på motorsykkeltur i 4 dager rundt i fjellet. Dette har vært høydepunktet hele veien, så endelig blir dette en mulighet.

Etter en lang og deilig dusj, var det godt å hive seg på senga og bare slappe av. Men for noen sure lår, jeg følte meg som en 80 åring da jeg skulle komme meg ut for å spise middag.

Nydelig fisk fra Inle Lake. Tidlig i seng denne dagen.

Våknet friske og raske dagen etter, hadde tenkt oss en rolig dag, men med meg som mor, så blir det sjelden rolig… Iallefall ikke en hel dag. Vi lånte oss sykler på hotellet, og var klare for å sjekke ut markedet i Inle Lake. Må innrømme at jeg fikk ikke lyst på hverken fisk eller kjøtt etter å vært her en dag.

Et titalls hunder gikk rundt på markedet, og den ene blødde fra endetarmen. De fleste lå og sov, men flere prøvde å få seg en matbit. Det frista ikke mere med fisk.

Etter markedet tok vi oss en sykkeltur til Red Mountains, en av 3 vinprodusenter i hele Myanmar. Morsomt å ta turen for å smake på lokalprodusert vin. Ikke helt som favoritten i Italia, men absolutt verdt turen for en smak.

På veien hjem fra Red Mountains, kom vi over et skilt hvor det sto; barnehjem. Thea, og jeg, ville gjerne innom for å se, og for å høre om vi kunne bidra med noe.

Barna var på skolen når vi kom, men vi fikk omvisning rundt på barnehjemmet av ei svært hyggelig dame. Hun fortalte oss at det bor ca 55 barn og voksne på hjemmet, da alle ansatte «frivillige» bor der også. Dette er hjemmet til alle. Og alle sover sammen på 2 soverom, fordelt på kjønn. Jeg må innrømme at tårene rant da jeg fikk se omstendighetene de bor under. Men jeg opplevde at alle var fornøyde med tilværelsen. De eide kun få ting. Som lederen sa: har de for mye, så mister de det bare bort. Det er vel noe sant i det.

Endelig kom barna hjem fra skolen og vi fikk hilst på de, høflige og flotte barn som elsket å lære matte. Thea underviste de i matte flere dager og de satt lydhøre rundt bordet og fulgte villig med. Jeg underviste de i basic engelsk, som å telle til 10, dagene og månedene. Etterpå hadde de fortalt lederen, at de hadde blitt så sliten i tunga… Søt:-)Vi spurte om det var noe annet de manglet på barnehjemmet, og de kunne fortelle at barna hadde behov for nye sandaler, noe klær, undertøy, mat, vaskemiddel, shampo, sengeklær og puter, samt flere ting. Jeg og Thea hadde lyst til å bidra med så mye vi maktet, men ettersom vi er på en lang reise, har vi ikke all verdens av penger. Vi drøftet litt sammen, og ble enige om å spørre våre kjære Facebookvenner om de ville spleise med oss til innkjøp av nødvendig utstyr. Åhhhhhh gud, vi hadde ikke forventa en slik respons. Vi fikk nok penger til å kjøpe inn alt hva hjemmet hadde behov for, samt at vi donerte penger til flere måneders strømregning. Dette var et ønske fra lederen. Fortsatt hadde vi mye penger igjen, så jeg opprettet en egen konto i banken og vi tar med oss pengene til flere barnehjem rundt i verden. Barnehjemmet mottar ingen støtte fra regjering eller andre offentlige instanser, så alt går på frivillige donasjoner. Jeg har skrevet en takk på Facebook også, men man kan aldri takke nok… Tusen takk til alle kjente og ukjente som støttet barnehjemmet. Dere var med å utgjorde en forskjell for barna disse dagene.

Må ærlig innrømme at disse dagene berørte meg virkelig. Det er utrolig hva små ting som jeg kan bidra med, har stor betydning for andre. Og å glede andre er den beste gleden man kan få. Vi takker for at vi fikk være med å bidra i 4 dager sammen med disse fine folka, det er lov å bry seg.

Lederen foran barnehjemmet.

Hyggelige frivillige som hver dag står på for at barna skal få en meningsfylt hverdag.

Både jeg og Thea fikk servert middag. Vi ønsket ikke å spise av deres mat, men det var ikke noe spørsmål, mat skulle vi ha.

Gamla måtte være med på leken, når hun hadde kjøpt inn lekene🤣Allting tar alltid en slutt, og det gjorde vårt besøk i Inle Lake og ved barnehjemmet, og det var på tide å si farvel. Det var trist, jeg måtte grine litt da også.

Vi måtte reise til Yangon, vi hadde et fly å rekke til Vietnam. For å komme oss til Yangon hadde vi to valg, buss i 12 timer, og med bussturen til Kalaw friskt i minne, fristet det svært lite med busstur, så vi valgte fly i 1 time. Jeg og Thea tok taxi til flyplassen og skjønte ingenting da sjåføren stoppet foran denne bygningen.

Jaja, en liten flyplass oppe i fjellene.

I sikkerhetskontrollen?? hvor det satt en stykk halvsovende kar og studerte veskene som gikk igjennom scanninga, stoppet meg og spurte om jeg hadde en «knife» no no no, no knife! Men han ga seg ikke, han orket heller ikke å bevege seg ut av stolen, så jeg måtte tømme veska selv, og vise han at jeg hadde ingen knife. Men ga seg heller ikke da, så jeg måtte komme å se på skjermbildet og han viste meg «knife», jeg sa «NO NO NO knife» og viste han veska mi. Lettere irritert sendte han meg videre uten å kontrollere nærmere. Jeg hadde iallefall ingen kniv i veska, men hadde jeg hatt det, så hadde den glatt blitt med gjennom sikkerhetskontrollen.

Boarding.

Men det gikk da bra, vi kom oss til Yangon.

Yangon

Trafikkstøy og atter trafikkstøy.I taxien på vei fra flyplassen oppdaget vi at bilen hadde kassettspiller, og Thea fikk sitt første møte med kassetten som vi hadde på 80 tallet.

Et besøk på Shwedagon Pagoda er et must når man besøker Yangon.Noe utrolig søte jenter i flotte drakter.

Marionetter er/ var veldig populær underholding tidligere i Myanmar, men som har avtatt med årene, da TV og andre aktiviteter har kommet til. Vi fikk oppleve et ekte myanmarsk teater hjemme i stua hos et ektepar, som ikke gir avkall på gamle tradisjoner. De åpner sitt hjem for de som måtte ønske å overvære en forestilling. Utrolig fascinerende forestilling og jeg forstår når de snakker hjertevarmt om dukkene sine, de er «levende».

Da er våre 27 dager i Myanmar over, og vi er klare for en måned i Vietnam. Dagene i Myanmar har vært overveldende, sterke, spennende, lærerike, morsomme, engasjerende, slitsomme, solfylte, sosiale….. Samlet sett, jeg håper jeg får muligheten til å ta turen tilbake til dette enestående landet, som jeg visste enormt lite om, før jeg landet i Mandalay.

Noen ganger skulle jeg ønske det var et snev av liv i mine bekymringsnerver og at jeg ikke hopper ut i alt med liv og lyst. Men neida, denne gangen var det ei heller liv, så vi booka oss tur med Jungle King Trekking for en 2 dagers fjelltur i de Myanmarske fjellene. Vi hadde tatt bussen fra Bagan dagen i forveien, som var en meget interessant reise. Vi reiste tidlig på morgenen fra Bagan i en minibuss med flere andre backpackere. Etterhvert begynte bussjåføren å stoppe opp og ta på de lokale, ikke noe galt i det, men de alle ble pressa inn og de satt på små krakker i midten av setene. Vi stoppa flere ganger, for at sjåføren måtte prate med noen, og en annen gang kjørte vi rundt på en kompis av sjåføren, mens de skrek og hoia til hverandre. Nå skjønner vi at bussturer i Myanmar tar tiiiid. Men for oss var det en interessant opplevelse, og jeg fikk tyna tålmodigheten til ytterpunktene. Ankom Kalaw tilslutt, etter en svingete vei opp fjellsiden. Regnet lå tungt over Kalaw, men som de optimistene vi er, så tenkte vi at «i morgen blir det ikke regn». Våkna av at regna tromma på taket, fortsatt like optimistiske, vi spiste frokosten vår og pakket tursekken. Vi var klare for tur i fjellet.

Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlig klær!!!

Da var vi klare for tur i nyinnkjøpte regnponchoer. Med friskt mot starta vi opp, og kom oss ca 6 meter ut på veien, så stoppa regnet opp og sola skinte fra klar himmel. Viktig å være optimister!

Vi gikk mellom små landsbyer og rismarker, hvor arbeidende kvinner og små barn ropte ming-gah-lah-bahr til oss, som er en hilsen på burmesisk.

Thea innimellom buskevekster.

Ingefærplantasje…. Mmm♥️

En lite pause i varmen. Jeg trodde det var kaldere i fjellene, men når sola steker, så var vi sikkert oppe i 50 grader. Det var så varmt, at svetten rant over hele kroppen, og klærne klistret seg fast. Helt utrolig at jeg klarte å holde motet oppe, men hva gjør man ikke for en unik opplevelse som dette.

Møtte mange arbeidende på vår vei.

Etter ca 3 timers gange, var vi både sultne og slitne, og klare for lunsj. Hjemme på loftet hos denne familien, fikk vi servert ris, egg, suppe og friske frukter. Mette ble vi iallefall.

Ny energi og vi var klare for siste økt (som jeg i min villeste fantasi hadde innbilt meg var en kort tur)…. Vi gikk og vi gikk….

… Og vi gikk……

Men med litt sang fra en pensjonert kar fra Korea, så ble da turen både livåt og mer interessant.

Rismarkene lå der, med sin fantastiske fargepalett. Nydelig.

Etterhvert innhentet regnet oss, og vi måtte ikle oss våre nyinnkjøpte ponchoer igjen.

Men like fort som regnet kom, forlot det oss, og vi kunne vandre videre på glatt føre. Jorda her blir ekstremt glatt i vått vær, så et par turer tryna jeg så lang jeg var, men like blid.

Ikke alltid at vi fant ei bru for å krysse elvene, så vi måtte bare vasse uti med klær og sko, men vi var så gjennomvåte fra før, så vi merket ingen forskjell.

Guiden var en ung trivelig kar fra Myanmar, så han løftet Thea som ingenting over elva.

Thea skuer mot målet. Tårnet som dere ser på toppen. Puhhh….

Hele gjengen var fortsatt ved friskt mot, og vi tok fatt på siste etappe. En stk pensjonist fra Korea, 2 unge jenter fra Barcelona, en burmesisk guide og to trønderbærter😊

ALDRI vært så glad for å se et monastry (kloster) høyt oppe i fjellene. Ei heller ikke vært så glad for å ha kommet halvveis. Her skulle vi overnatte ei natt, før vi skulle ta fatt på siste etappe, målet: Inle Lake.

Ingen strøm eller dusj var å se, men et kar med regnvann fikk duge, vi dusja??allen zusammen. Ble godt kjent på turen.

Vi var flere grupper som skulle overnatte på monastryet, ca 30 stk. Rommene var inndelt med laken som var hengt opp mellom stolpene. Interessant. Thea kom til meg like før hun sovnet, og innrømmet at: «mamma, det er egentlig veldig kult at vi skal sove på et monastry med mange munker og sånn». Det gledet og rørte mammahjertet langt inni rota.

Vi fikk servert deilig middag på monastryet.

Klokka 04. 30 var det klart for bønn, og hanen var også på munkenes side, han galte det høyeste han maktet og i flere timer. Generatoren ble satt igang og det var fullt liv rundt oss, men heldigvis klarte vi å sove litt til. Liiiitt tidlig å stå opp.

Men klokka 05. 45 var det bare å stå opp og gjøre morgenritualet med toalettbesøk… Ikke alltid like enkelt å få gjennomført, men må man, så må man.

07.00 var vi klare for å gå videre. På veien møtte vi flere kvinner, som var på vei til monastryet for å donerè mat til munkene. Da vi spurte om vi kunne få ta bilde av de, så hadde de ikke tid, de måtte til monstryet. Men da de oppdaget Thea, hadde de all verdens tid og vi fikk gjerne ta bilder, sååå søte damer♥️

Vi vandret i vakker natur i flere timer, og så endelig….. Langt der fremme så vi målet!!! Inle Lake♥️ Gleden var stor og Thea syntes ikke det var såååå langt igjen.

Det var bra hun syntes det, for det var ennå 3-4 timer igjen å gå.

En gjeter med flokken sin viste oss raskeste vei ned til Village’n. Nå var klokka blitt ca 2, og sola stekte på sitt varmeste (jeg er allergisk mot solstek på kroppen, egendiagnostisert). Humøret var ikke på topp. Gnagsår på ene hælen, 2 storetær som ikke samarbeidet pga. av for lange negler. Og Thea var heller ikke ved like friskt mot lengre, men ingen annen utvei!! Vi måtte gå.

Da vi endelig kom ned til en vei og den første bilen kom forbi, haika jeg og Thea de siste 2 kilometerne til lunsjplassen. Betalte med glede 30,- for å slippe å gå 2 km i stekende sol.

Men hva er 2 km, vi hadde gått i 4 – FIRE mil!! Jeg var så stolt av Thea som hadde gjennomført denne turen i regn og stekende sol, med dårlig søvn og lite mat!!! Vi hadde klart det!! Og Thea innrømmet etterpå at «mamma, det var egentlig en veldig fin tur og veldig arti å sove på monsastryet». Jeg kunne spist opp lille larven min♥️Vi inntok en deilig lunsj (ALT smakte godt nå), før vi satte oss i båten som skulle ta oss over Inle Lake.

Fiskemennene på Inle Lake har sin gamle tradisjonelle måte å fange fisk på.Etter en time i båt, kom vi oss på land og fikk kapret den første taxien vi så, nå var vi klare for en dusj!!!

Dette er den dusjen jeg vil huske den dagen jeg ikke husker noe annet. Ingenting er som rennende kaldt vann over en svett stinkende kropp🤣

Vi ser frem til noen dager her i Inle Lake.

Vi må få med oss det meste når vi er på vår livs reise, derfor valgte vi å ta båt fra Mandalay til Bagan. Thea var i utgangspunktet litt skeptisk til en sååå lang båttur, men da vi endelig var fremme på ettermiddagen så uttalte Thea: «det var da en morsom båttur mamma» Og da var Ipad og mobil i sekken, det meste av turen👌 Etter 8 timer med båt, var vi endelig fremme i Bagan.

Sagaing Hill

Frokost og lunsj fikk vi servert ombord.

Et lite stopp innom en Village på veien♥️

Vi ankom Bagan i 4 tiden på ettermiddagen, etter en fantastisk dag på Irrawaddy River. Taxien sto klar å ventet på oss, og brakte oss til hotellet. Jeg bruker mye tid på Agoda for tiden, for å booke hotell. I Bagan var det vanskelig å finne hotell, ikke det at det var få av de, men det var så utrolig mange rimelige og flotte hoteller. Men vi valgte oss Ananta Bagan Hotel, sjekk link:

http://www.anantabagan.com/

Vi har ikke angra et sekund. Vi booka først ei natt, deretter 2 netter, og så 2 netter til. Og da kom resepsjonisten bort til meg og fortalte at alle kunder som booker 5 netter hos de, får en gratis 5 retters middag og gratis spabehandling. YES!!! Storfornøyde ble vi, aldri opplevd makan♥️

Gratis hatter fikk vi å, badekåper på rommet, fri minibar??, kveldsgodt bringes til rommet hver kveld, og en nyyyyyyydelig frokost servert hver morgen, for 391-, – pr. Natt. Helt uforståelig for oss.

Bagan var tidligere kjent som ‘Pagan’, som var hovedstaden i dagens Myanmar på 9.-13 tallet. Av de 10.000 buddhisttemplene, pagodene og klostrene som ble konstruert i Bagan-slettene på 1000- til 1200-tallet, gjenstår fortsatt 2000. Byen står på Unescos verdensarvliste. Vi fikk fortalt at det var 54 konger i dette området på det tidspunktet, og de fleste kongene er som nordmenn flest, bygde den ene kongen èn Pagoda, så skulle den neste bygge en også, og gjerne en større. Det er en av grunnene til at det er over 2000 små og store Pagodaer i lille Bagan.

E-bike måtte vi ha for å komme oss rundt for å se alle pagodaen, vi rakk sikkert bare 50 av totalt 2000.

Solnedgang i Bagan var virkelig en opplevelse. Vakkert?

MT. Popa

Selvsagt måtte vi på dagstur for å se MT. Popa. Det er et tempel på en klippe som tidligere var en vulkan.

Det sies å være en fantastisk utsikt på toppen etter å ha forsert 720 trappetrinn i varmen, men da vi kom opp, var det tett tåke, så vi fikk ikke sett så mye, men fin opplevelse alikevel.

De første trappetrinnene.

Det var aper overalt opp mot toppen. Litt ekkelt, da vi måtte ta av oss sandalene, og det var fullt av apebæsj hele veien opp trappa. Vi fikk skylt av føttene når vi kom ned, så det gikk da bra.

Thea på shopping.

Så klart hadde tåka letta da vi kom ned, men ingen av oss var klare for nye 720 trappetrinn. Beina rista og føltes som gele allerede.

På hjemveien måtte vi stoppe…..

Umulig å kjøre forbi dette havet av deilige frukter.

Bra at jeg valgte å reise på tur med finansministeren, som ikke liker shopping🤣🤣

Takk for turen til guiden, en ung kar fra Australia og 2 nordkvinner👌

Mat i Bagan

Har hatt mine 2 desidert beste måltid her i Bagan, på en liten ûberkosli restaurant: Wheather spoon’s Bagan. Jeg spiste gresskarcurry med Ingefærsalat, og dagen etter lokalfiskcurry med Ingefærsalat. Jeg evner ikke å beskrive smaken, men opplevelsen når jeg inntok disse to måltidene var tårefylt. De av dere som kjenner meg, vet hva jeg mener. Jeg ønsket at måltidet aldri skulle ta slutt, men som alle vet, det gjør det alltid.

Det er med vemod vi setter nesen mot Kalaw og trekking i fjellene i morgen, men det er mye vi skal oppleve i flotte Myanmar.

Et lite bilde fra doen på verdens beste restaurant♥️ Da jeg desverre ikke hadde tid til å ta bilde av hverken maten eller restauranten 🤣

Tidlig torsdagsmorgen den 15 august klokka 03. 00 ringte alarmen og vi var klare for togtur til Hsipaw. Frokosten fikk med vi med oss i doggybag fra hotellet og vi tråkka ivei mot stasjon, klar for nye opplevelser o890Hvor i huleste får man kjøpt billetter?? Ikke et ord på engelsk, men utrolig hva man får til med tegn og når man prøver seg på burmesisk. Vi kom oss iallefall på toget som gikk presist kl 04. 00, helt utrolig, vi var forberedt på forsinkelser. Togbillettene var sikret.Thea var veldig redd for å få Denguefeber så hun pakket seg godt inn i kjolen sin, slik at ikke en eneste kroppsdel skulle vises. Vi snegla oss fremover, til og med bakover enkelte ganger, spesielt i motbakker, og da ble vi redde for at vi ikke kom oss videre, og toget hadde mista bremsene, men vi kom oss videre på andre forsøk.Nydelig frokost ble inntatt på toget.Fint regndekken.Noen flotte bilder fikk vi tatt under togturen. Det er frodig og grønt i Myanmar.Vi valgte å reise med Upper Class, hvor det var godt med plass til beina, og vi fikk vindusplass. Det var ikke trengsel slik som i Sri Lanka, her fikk vi iallefall puste. Setene var komfortable å sitte i, så ingenting å utsette på komforten i Myanmarske tog. På økonomiklasse var det også godt med plass, men trebenker å sitte på. Mens jeg fulgte Thea til do, og sto vakt utenfor, så jeg ei mus som pila rundt inne på økonomiklasse. Da var jeg glad jeg spanderte på meg de 30 kronene i tillegg for Upper Class.Togturen gikk sin gang, og vi nøt vakker utsikt. Passerte flere små landsbyer på veien.Etter å ha stoppa en liten time i Pyin oo Lwin, hvor vi fikk kjøpt oss deilig ananas, gikk endelig turen videre, og vi var klare for å komme oss til Hsipaw. Etter en liten time stopper toget ved en liten landsby og vi blir stående rolig i en god stund, ingenting er unaturlig ved det, vi hadde lest oss opp på at det kunne ta tid å ta tog i Myanmar. Etter nok en halvtime så begynner vi passasjerene å undre oss over hva som skjer. Vi begynte å bli sultne, og da gir konduktøren oss beskjed om at vi trygt kan gå å kjøpe oss snacks i byen. Vi var redde for at toget skulle dra ifra oss, så vi løper ned til byen, og løper tilbake med snacksen… Nyter en pose snacks, mens vi håper å forlate perrongen snart. Men neida, enda en time går, og vi får ny beskjed om at vi gjerne kan gå og spise lunsj… Vi tenker at jaja, sikkert noe feil med toget, så vi går på nærmeste restaurant, setter oss ned og bestiller lunsj. Der møter vi noen andre fra toget som forteller oss at de hadde blitt fortalt at det var «dangerous» å reise videre med toget. Jaja, sikkert en del som mangler som de må bestille opp for at vi skal komme oss videre. jaja, sånn er det når vi reiser med tog i Myanmar. Etter å inntatt en deilig lunsj, går vi tilbake til toget atter en gang og håper at vi er klare for å reise videre snart.Vi går tilbake til toget og setter oss ned i setet, da en burmesisk medpassasjer kommer og gjør tegn om at det er skyting og «pow», bomb up there. What?? Dette var vi ikke forberedt på, eller, vi vet at vi reiser i Myanmar, men trodde at vi var i et sikkert område. Vi er flere backpackere som undrer oss over hva vi skal gjøre videre, togkonduktørene aner heller ikke hva de skal foreta seg. Vi blir stående på perrongen i enda et par timer, før en kar informerer oss om at han vurderer å bestille en bil slik at vi kan returnere til Pyin oo lwin. Toget kommer ikke til å kjøre videre, iallefall ikke denne dagen. Vi blir med å spleiser på bil.Vi måtte ut av bilen, og gå gjennom en grensekontroll.Heldigvis kommer ikke alt på NRK, men ifølge Reuters var det TNLA – en burmesisk opprørsgruppe og deres allierte som angrep 5 forskjellige lokasjoner tidlig torsdagsmorgen, hvor the military’s Defense Service Technological Academy iPyin Oo Lwin, ble angrepet.Vi reiste inn til Pyin oo lwin og booket oss inn på et hotell. Pyin oo lwin er en liten landsby nord for Mandalay, og her var det levelig temperatur for oss, ca 25 grader. Vi leide oss en scooter for å komme oss rundt å se på severdighetene i området.Marked finner vi overalt i Myanmar, med fersk flådd høne og nyfiska fisk.Kom over en økologisk gård, hvor vi fikk servert hjemmelaget pasjonsfruktjuice og hjemmebakte muffins… Mmm…..Thea fikk hilst på kaninene.
Da er våre dager i Pyin oo Lwin over, og vi skal bevege oss mot Mandalay igjen, i bil denne gangen. Vi blir i Mandalay 3 dager, før vi skal bevege oss opp Irrawaddy River i båt, og det ser vi frem til.

Vi ankom Mandalay Airport i et søtt(Theas beskrivelse) lite fly fra Bangkok Airways. Vi følte oss litt som Stordalen og Co da vi entret flyet, vi hadde privatfly…. Eller, det var et par andre på flyet.

Taxituren inn til hotellet tok en liten evighet, ca 1 time med taxi. Hotellet lå like ved togstasjonen i Mandalay.

Vi tilbrakte kvelden på hotellet med vår egen hjemmekino. Vi ble sittende i flere timer å se på lynet.Som backpacker har man lite å rutte med, så vi bestemte oss for en sykkeltur rundt i byen dagen etter. INGEN fortalte oss at det var 43 varmegrader, trodde jeg skulle dø av heteslag. Men Thea visste råd….. ☔

Vi måtte ut å se på severdighetene som Mandalay har å by på:Først sykla vi til The Royal Palace….. Vi sykler hele veien langs muren og hver side er på 2, 2 km. Palasset var hjemstedet til det siste burmesiske monarkiet, og japanerne søkte ly her under andre verdenskrig. Palasset ble ødelagt av bombingen i 1945 og gjenoppbygget i 1990.

Deretter gikk sykkelturen mot Mandalay Hill, men vi måtte ha litt lunsj før vi skulle bestige toppen. Optimister som vi er, så trodde vi at vi skulle gå til toppen, den var jo bare 240 meter høy… I 43 varmegrader… Forget it:-)

Siden vi ankom Mandalay har Thea drømt om å finne en innendørsrestaurant i Myanmar, men så langt har vi ikke lyktes. Vi spiser på gata med resten av burmeserne.

Etter lunsjen var det bare å finne seg transport til toppen… Litt fullt på toppen av bilen, men vi fikk bli med hengende bak for halv pris… Neida, vi tok en tuk tuk.

Pagodaen på toppen var dekorert i fargerik mosaikk, et vakkert syn. Og vi fikk en fantastisk utsikt over Mandalay.

Vel nede igjen, måtte vi innom nok en pagoda; Kuthodaw Pagoda som er kjent som «verdens største bok» fordi det er 729 helligdommer som ble reist rundt pagoden. Hver av dem har en marmorplate der begge sidene er påskrevet med burmesiske manus. Derfor blir Kuthodaw-pagoden sett på som den største boken i verden hvor hver plate er som en side.

Helligdom

57 meter høy er pagodaen.

Vi måtte innom en siste pagoda for Thea måtte på do, og vi måtte selvsagt innom for å se på den store buddhaen inne i pagodaen. Vi setter oss ned i respekt av de andre, men plutselig er ikke bønnen det viktigste, Thea ble en severdighet. Alle snudde seg mot henne, og alle ville ha bilde, så der ble vi. Vi har ikke sett så veldig mange andre lyshudede, så Thea ble spesiell tror jeg.

Nå hadde vi fått nok av palass og pagodaer for i dag, og syklet hjem til hotellet. Men det er jo så utrolig mange fantastiske pagodaer og templer å se, så vi måtte ta oss en heldagstur ut av byen for å få med oss det meste som Mandaly har å by på.

Sagaing Hill

Et par mil utenfor mandalay ligger Sagaing Hill med sine pagodaer og templer, umulig å telle antall for det blotte øye.

I Mandalay finnes det to kvinnelige tuk tuk sjåfører og vi var så heldige å få booka den ene av de – Moy Lay, til vår dagstur utenfor bykjerna. Hun holdt et stramt grep rundt Thea hele dagen, hun passet virkelig på oss, og ordnet opp i alt av inngangsbilletter, skyss og mat.

På toppen av Sagaing Hill, for en utsikt, og templer så langt øye kunne se.

Som alle andre burmesere måtte vi også ha på oss litt «make up» – Thanakha, som betyr skjønnhet og ren, en tradisjonell kosmetikk som brukes av burmesiske jenter. Det er laget av Thanakha-tre. Å produsere Thanakha pulver er ganske enkelt, burmeserne samler røtter, trekker dem i vann, og sliper den deretter på en flat stein som heter kyauk pyin. Sluttproduktet er en gulhvit krem med god lett duft. Vi ble såååå fine.

Vises ikke så lett på blek trønderhud.

Etter å ha besøkt Sagaig Hill, tok vi turen ut til Ava for å se på enda flere templer, padodaer og Monastery.

Vi måtte ta hestetransport for å komme oss rundt øya.

Denne søte damen fulgte oss rundt øya på sykkel, og fortalte ivrig om hva vi fikk se. Hun snakket flere språk, og alle hadde hun lært av turistene. Hun hadde ikke gått på skole å lært. Avslutningsvis, så måtte vi kjøpe et par smykker og armbånd av henne.

En munk leser høyt for noen yngre munker.

Et flott brudepar som vi kom over.

Vi måtte besøke Innwa som er den gamle hovedstaden i det tidligere kongedømmet Ava i Mandalay.

Mange inntrykk og hete varme, så var vi glade for at turen gikk mot slutten, menn neida, det var ei fantastisk bru vi måtte innom å se… Jada, vi er med….

U Bein Bridge

Den eldste teakbroen i verden og den er laget av restene av et kongelig palass. Et vakkert skue.

Friterte krabber fra innsjøen…. Frista ikke:-)Da er dagene i Mandalay over for denne gang og vi er klare for togtur til Hsipaw dagen etter….. Kommer i neste innlegg.

Da var det på tide å bevege seg nordover i Thailand, til Chiang Mai. Her har vi ti dager til å oppleve byen og den nordlige delen av Thailand.

For en by, for en opplevelse… Her har vi storkost oss de siste dagene i Thailand. Første dagene brukte vi til å gjøre oss kjent i Chiang Mai, og det ble mange spennende mat- og tempelopplevelser disse dagene.

Et besøk til Wat Phra Singh var en flott opplevelse. Vi undret oss over at tyvene ikke stjeler alt gullet på templene. Det må da gå ann å skrape det av🤣 Tempelet stammer så langt tilbake som på 1300 tallet og har en viktig historie for Chiang Mai.

Dragehoder er det mye å se av.

Onkel Stein og Thea prøver ut kjøttboller.

Tok lunsjen på gata idag, 10, – pr. Pers.

En av Theas beste sitater på turen, så langt: «mamma, vi må prøve alt som verden har å by på». Jeg er så enig, men alle disse gresshoppene og silkeormene kan jeg spare meg for.

Dagen etter å ha spist silkeorm, leide vi oss en tuk og tuk og kjørte rundt i byen for å se de fleste severdighetene, og som ellers i Thailand, måtte vi innom et marked eller 10. Jeg #### slike turistmarkeder, men vi gjorde en meget interessant oppdagelse på et av markedene. Thai silke produseres nemlig av en av ormene som Thea liker å spise. Interessant!!

Vi fikk også overvære og delta i produksjon av flotte Thaiparaplyer produsert av papir som Thea fikk være med å lage.

Thea lager papir.#worldschooling

Et annet meget interessant besøk var hos Karen Long Neck Village. Stammen bodde et stykke utenfor Chiang Mai. De lever under svært enkle kår, og har få eiendeler. De livnærer seg på å produsere flott håndverk og sølvvarer. Meget gjestfrie og hyggelige damer i flotte håndlagde kjoler.

Fortsatt et mysterium for oss hvordan de får satt ringene rundt halsen. Kvinnen vi snakket med, fortalte oss at hun fikk første ringen sin som 4 åring. Vi fikk kjenne på messingringene, og de var skikkelig tunge, helt utrolig at de makter å ha dette rundt halsen hele livet. Vi trodde ringene ble brukt til å strekke halsen, men de brukes til å trekke kravebeinet nedover.

De bor i svært enkle kår.

Vi er så takknemlige for at vi fikk besøke denne stammen, håper vi treffer på flere i Myanmar.

Et besøk på Doi Suthep, et av Chiang Mais viktigste tempel. Med en flott utsikt over hele byen.

Doi Suthep ligger på ca 1000 moh, og vi måtte leie oss en taxi for å nå toppen. Vi kunne ha sykla å, men hadde glemt nøkkelen til låsen.

For å nå toppen, måtte vi forsere 306 trappetrinn. Men det var verdt hvert trinn.

I Thailand har de pengetrær rundt de fleste templene, og dette får stå i fred.

Hun jenta her hadde gått i god lære, dersom vi ikke ga penger, så skjulte hun de minste barna.

Restaurantbesøk i Chiang Mai

Vi har hatt flere spennende smaksopplevelser i Chiang Mai. En dag var vi i Nimman Road, en bydel i Chiang Mai. Der så vi masse folk i kø utenfor en restaurant, og der skulle jeg spise. Har nemlig erfart at dersom det er kø på en restaurant, og tomt på de andre, så er det verdt å sitte i kø den tiden det tar å vente på plass. Og det var det virkelig, for en nydelig mat Kao Soy Nimman serverte. i enkelte av rettene serverte de mauregg i maten, men var desverre utsolgt da vi kom, så derfor må vi tilbake hit, alt må prøves.

En annen kveld skulle vi prøve buffet, her ante vi ikke hva eller hvordan vi skulle tilberede maten, men vi lærer så lenge vi lever. Ikke mange turistene å se her, men flere hyggelige Thaier, som lærte oss opp i hvordan vi skulle tilberede måten vår.

Grisemage var da ikke så verst.

Desserten var det desverre ikke så mye å skryte av, aner ikke hva det var, men det var utrolig smakløst. Tror de sorte frøene er Chiafrø utvannet i vann, og det andre var noe gele lignende. Jaja….

Vi har hatt flere spennede restaurantbesøk, og det siste besøket hvor jeg gikk helt bort ifra mine egne prinsipper om å gå der hvor det er flest kunder, fikk jeg erfart at jeg fortsatt skal gå der hvor det er fullt av kunder. Men denne kvelden hadde jeg så lyst på meksikansk mat, og googla en restaurant, Ola Gourmet meksican, denne lå ikke så langt fra hotellet. Med googlemaps, fant vi endelig frem og der var det ikke en eneste gjest, men jaja, kanskje vi er tidlig ute ble vi enige om…… Vi fikk menyen og jeg ble raskt imponert over ølutvalget, første gang på reisen skulle jeg få smake IPA, importert fra Australia. Gleden var stor og vi ventet spent på maten. Praten gikk lett, da Thea roper høyt, «mamma, se en rotte» Shit, men den var høyt i taket, så det går sikkert bra tenkte vi, og fortsatte praten. Maten ble servert og helt ærlig, hvilket kjøtt kyllingen min var, det vil jeg ikke engang vite. Onkel Stein syntes også grisen smakte merkelig, men vi var sultne og spiste videre. Idet jeg fikk øye på ei svær rotte som kom ned trappa like bak Thea, la jeg på sprang, og Thea og onkel Stein løp etter. Vi var ikke sultne lenger, og gikk hjem… Jisses, kjenner det rysjer i kropp, når jeg skriver dette. Æææææssssjjjjj……… Vi ler godt av denne opplevelsen idag.

Dagstur til Pai

Vi hadde fått høre masse fint om Pai, en liten by nord i Thailand. Vi ble anbefalt å spise frokosten i god tid før avreise, da veien til Pai har 762 svinger, Trollstigen blir liten i forhold til denne veien. Og jeg var glad jeg took imot rådet, dette var en svingete opplevelse, først opp fjellet, for deretter ned fjellet.

Pai var en by som på tidlig 2000 tallet, var uberørt av turister, men så begynte backpackere å reise dit for å skaffe seg billig opium, og med ett ble byen satt på kartet og besøkes idag av mange turister. Og det er forståelig. Her kan man nyte hverdagen og slappe av i den rolige atmosfæren. Vi planla å overnatte ei natt, og booka oss inn på et superkosli lite hotell like ved elva. Vi koste oss med god frokost før vi forlot et kosli vertskap.

Thea hadde observert at det var mulig å bo på Farmstay, så vi ble nødt til å bli ei natt ekstra i Pai, ikke meg imot. På gården produserte de masse grønnsaker og frukt, og de hadde flere dyr på gården. Theas favoritt ble straks de 90 kaninene som var på gården, hun satte til og med på alarmen klokka 7 dagen etter, for å få tilbrakt mest mulig tid sammen med kaninene. Våknet for første gang med et smil:-)

Det var en del å oppleve i Pai, det var Pai canyon, hvor vi gikk oss en tur.

En hvit hellig Pagoda måtte vi også besøke.

Fra Pagoda til øl. Vi spaserte rundt på walking Street på kvelden og koste oss med streetfood, grilla mais, friterte hønseføtter, fruktshake og sushi.

På vei hjem mot hotellet observerte vi at de hadde øl på tap og bestemte oss for å ta en, men etter å ha lest menyen så vi at de hadde norsk øl på fat i lille Pai. Hadde aldri trodd det var mulig. Flott Lervig, at dere eksporterer til Thailand. Litt i dyreste laget, men vi måtte smake på en alikevel. Og den var nydelig.

Dagen etter reise vi «hjem» til Chiang Mai for å nyte noen rolige dager, før vi setter kursen mot Myanmar….

Rolige dager, dette er bloggen til Lena Bae:-) Vi måtte ta turen til nasjonalparken Doi Inthanon, også kjent som #The roof of Thailand» – Thailands høyeste fjell, ca 4500 moh. For meg som ofte har gjennomført høydetrening på Forbordsfjellet, ble ikke dette noe problem. Litt høy puls, og pesing etter 30 trappetrinn, helt normalt:-)

Ved toppen av Doi Inthanon ligger det to chedier dedikert til deres kongelige majesteter, kongen og dronningen. Chedisene ligger på to bakketopper, rundt 100 meter fra hverandre. De ble reist for å minne om kongen og dronningens 60-årsdag. Begge chedisene inneholder buddhaer. Jeg tror utsikten er fantastisk her på en flott solfylt dag, men det var tett tåke på vår dag. Men fint alikevel.

På veien hjemover stoppet vi i en liten Village Bang Mang Prang Luang, for å overvære ekte landsbyliv i Thailand.

Thea utenfor landsbyens skole.

Onkel Stein fikk smake på landsbyens egenproduserte kaffe av kaffebønner fra jungelen rundt landsbyen.

Et siste stopp for å se water falls før vi vendte nesa hjemover til Chiang Mai.

Idag er det fredag og onkel Stein vender snuten hjemover til jobb og hverdag, takk for at du har vært med oss rundt i Thailand 👍 Søndag reiser vi videre til Myanmar og fortsetter vår opplevelsesreise. Myanmar, here we come.

Torsdag 18 juli 06. 40 tok SAS SK339 av fra Værnes, og vi var uvitende passasjerer om hva vi egentlig har begitt oss ut på.

Først en liten stopp i Oslo, før en lengre flytur til Doha ventet oss. I Doha måtte vi vente et par timer, før siste etappe til Phuket. Etter å gått igjennom alt av sikkerhetskontroller, og vi satte oss ned for å vente på onkel Stein, oppdaget vi at Theas telefon ikke var med oss lengre. NEEEIIII…. Men vi ante råd og spurte en sikkerhetsvakt om det var mulig om noen kunne sjekke flyet vi ankom med, jada, vi måtte bare gjennom et hav av sikkerhetskontroller igjen. Ei svært hyggelig dame ringte ei anna svært hyggelig dame, og i løpet av 10 minutt sto Thea med telefon i hånda. Gleden var stor:-)

Koh Yao Yai

Da onkel Stein endelig kom etter en times tid, tok vi taxi ut til piren og tok deretter en speedbåt ut til Koh Yao Yai. Her møtte vi fam. Saur som allerede hadde vært i Thailand i 3 uker. Vi leide oss scootere og utforsket øya, og her fikk vi oppleve det autentiske Thailand. En stor kontrast til overfylte Phi Phi.

Railey Beach

Etter 3 dager reise vi videre til Railey Beach. Jeg besøkte Railey på min første reise i 2001, og Railey var en stedene som jeg hadde mange hyggelige minner ifra. Railey var ikke som jeg husket fra 2001, hele stedet ble jevnet med jorda i tsunamien i 2004. Ingen av barene eller bungalowene var å kjenne igjen, alt var bygd opp fra grunnen av. Men verdt turen allikevel. Thea møtte en utrolig hyggelig mann som var fra New Zealand, som visste henne flere poitriks. Thea, Renate og Helene fikk delta på flammeshow på kveldene, utrolig morsomt å se Thea utføre show i Thailand.

Ellers ble det mye tid til avslapping, soling, eting, hårpynting og bading.

Fletting av hår var stas sju.

Kayakpadling med onkel Stein og Thea inne i noen grotter, var en spennende opplevelse. Ikke visste jeg at det var sååå tungt å padle kayak.

På Phra Nang Beach har de ei flott hule å besøke for oss single….

En gammel legende sier at en kvinne mistet sin fiskermann på havet,og legenden sier at kvinnen ventet resten av sitt liv i denne hulen på at mannen skulle returnere. I dag ofrer lokale fiskere og båtmenn peniser i hulen Phra Nang for å sikre trygge reiser på sjøen.

relaxing♥️

Hårfletting med farge.

Cabaret med flotte dragqueen,

En skorpion dukket opp like utenfor rommet vårt, heldigvis var det noen som hadde sett den før oss, og advarte oss.

Massasje er et must i Thailand.

Helene flettet håret også.

Kul kid:-)

Og så kom øyeblikket hvor det ble nødvendig å si takk og farvel for noen flotte dager i Thailand med fam. Saur for denne gang. Må innrømme at det er litt merkelig å si: «snakkes om et år», og så står vi der ute i den store verden. Å tenke at jeg og Thea skal være igjen her nede å loffe rundt i Asia og Australia frem til neste sommer, er litt uvirkelig. Men alt er mulig, hvis man bare vil.

Noen tårer ble felt, men vi sees om ikke såååå lenge.

Vi ble igjen en dag på Railey, før vi satte snuten mot Phi Phi Island, Thea fikk bestemme destinasjonen:-) Hun har et ønske om å opptre med poishow her også.

Under pakkingen på kvelden oppdaget vi at Theas skoleIpad ikke er i noen av sekkene, ei heller på hotellrommet. En mildt sagt frustrert mor løper ned i resepsjonen og spør om de kan ringe forrige hotellet som vi bodde på, og forhøre seg om den forhåpentligvis var gjenglemt der. Måtte vente et par timer, da ting tar litt tid her, men servicen skal det ikke stå på. Etter en times tid, kommer resepsjonist opp til rommet til en svært oppgitt mor, som tenkte at all hjemmeskole gikk rett i vasken og hva skulle vi gjøre da???? Reise hjem??? Men….. de hadde funnet Ipaden og skulle sende den med båt dagen etter til Phi Phi. PUHHHHH…. Vi var redda (for denne gang).

Phi Phi Island☀️

Aldri blitt sååå glad for en pakke før:-)

En lykkelig mor for at reisen kan fortsette, med både Iphone og Ipad.

Solnedgangen var helt magisk vakker på Phi Phi.

Vi var klare for middag, og satset på Street Food idag. Det er så utrolig mye spennende å få kjøpt rundt om i gatene på Phi Phi.

Onkel Stein og Thea spiser friterte kyllingboller.