Drømmen om Laos.

Etter 17 dager i Taiwan var det fantastisk å komme til Laos og møte andre reisende igjen. Alt er mer tilrettelagt for å reise rundt og oppleve. Og ikke minst, «alle» snakker engelsk. Vi landet i Luang Prabang, da planen var å reise hele veien fra nord til sør, for så å krysse grensa til Kambodsja med buss, men etter å ha lest meg opp på grenseoverganger i Asia, besluttet jeg at vi skulle ta fly til Siem Reep. Men………men etter Taiwan har savnet vært stort etter å ha noen å snakke med, så vi besluttet å ta turen innom Thailand, hvor May Kristin med familie skal være i 10 dager før de skulle komme til Kambodsja å møte oss. Vi klarte ikke å vente i 10 dager, så da blir det en tur til Thailand IGJEN!! Men først om 13 dager.Nå endelig får jeg oppleve Laos, som jeg har drømt om siden forrige reise i 2002.Å vandre rundt i Luang Prabang, er en fantastisk opplevelse. Sette seg ned på en av de utallige utecafeene og nyte en god lunsj, mens man leser en god bok…. Kan man ønske mer? Byen var tidligere hovedstaden i Laos, men den ble flyttet til Vientiane. Luang Prabang står oppført på UNESCO’s world Heritage Site.

Easy life in Laos. Her tørkes kjøttet i sola. Funker fint sies det. Desverre fikk vi ikke prøvd det.

Når man er i Laos, må man ta turen ut på Mekong River, gjerne i solnedgang.

Vakkert.

Kuangsy Waterfall

Vi leide oss scooter og satte ivei opp mot Kuangsy waterfall, dette skulle visstnok være bedre enn de fleste andre waterfall. På veien kom vi over en Arts and Crafts store, hvor vi stoppet for å se på flotte hjemmelagde tepper og skjerf. Vi fikk samtidig en god innføring i hvordan bomull lages, og Thea fikk med seg alt fra bomullsblomsten, til frø og bomull hjem for å fortelle til klassen hvordan bomull lages. Det er en hard jobb som må gjøres, for man kan ta på seg et skjerf eller tulle seg inn i et hjemmelaget teppe.

Etter en times tid på scooter gjennom flott natur, kom vi frem til Kuangsy waterfall.

I love my scooterlife♥️

Gaver til Baumxieng village, Chomphet district, in Luang prabang province.

Vi hadde/ har fortsatt penger igjen fra da alle dere der hjemme donerte masse penger til oss, og her i Laos fikk vi lyst til å gi noen av disse pengene til noen som virkelig hadde behov for bistand. Vi Googla for å finne barnehjem i området, og fant ut at SOS har et barnehjem i Luang Prabang, men vi ønsket å gi pengene til noen utenfor en organisasjon.I søket møtte vi på en utrolig hyggelig kar som jobbet på et sykehus for barn, og han kunne fortelle oss at i landsbyen hvor han vokste opp, var det mye fattigdom, og at i år var det et meget dårlig år for risavlingene, da er så tørt og at det ikke er nok ris til alle innbyggerne det kommende året. Han kunne fortelle oss at en person spiser i gjennomsnitt 400 kg ris pr år. Og at skoleuniformene til barna var i svært elendig forfatning. De hadde heller ikke økonomi til å kjøpe nye skolebøker, ei heller blyanter og viskelær. Hvis vi ønsket å gi noe til landsbyen, ville gleden bli svært stor. For at vi skulle få lov til å komme til landsbyen, måtte han spørre landsbyens overordnede, som tilfeldigvis var hans far. Selvfølgelig fikk vi komme å overrekke noen gaver. De trodde vi kom med litt, men man får mye for pengene her i Laos.

Vi kjøpte 200 kg med ris, som innbyggerne besluttet skulle kokes på nyttårsfest, slik at alle i landsbyen og omkringliggende landsbyer skulle få glede av risen.

Vi kjøpte nye skoleuniformer og sko til alle elevene ved skolen, 48 stk, samt nye ryggsekker. Kjøpte også flere par med sko til babyene.For å komme oss til landsbyen måtte vi leie oss en taxi, og ta ferje over Mekong River og kjøre et lite stykke.

En av beboerne i landsbyen var en eldre kvinne, som ikke hadde egen familie og var svært syk. Hun hadde behov for en del ting, så vi kjøpte med en varm vinterjakke og et par skjørt, samt et tykt varmt pledd til henne også. Her er man avhengig av å ha etterkommere, for at de skal ta vare på seg når man blir gammel. Da vi overrakte henne gavene, kunne hun fortelle oss at hun hadde født 3 barn, men alle var desverre døde.Det var ikke hver dag hun kunne spise, da hun ikke maktet å koke selv. De andre familiene hadde heller ikke nok mat til å brødfø sine egne, men enkelte dager stakk de innom henne med mat. Vi besluttet at hun skulle få noen kilo med ris, sånn at hun kommer seg igjennom vinteren.

Og hun gir dere alle hjemme i Norge guds velsignelse for at vi ga henne disse få tingene, som for henne betydde svært mye.Landsbyens overordnede hadde meldt over hoytaleranlegget at alle som ikke jobbet på rismarkene, måtte komme på skolen for å møte oss. Alle skolebarna kom, og de var så spente på hva vi hadde med. Både læreren, overordnede i landsbyen og flere voksne kom. Det bor ca 90 familier i landsbyen og ca 400 innbyggere.

Skolen i landsbyen.

Byens overordnede og læreren. De takket så mye til dere hjemme i Norge, og ga oss alle guds velsignelse. Her er vi inne i klasserommet. Et svært rørende øyeblikk for meg. Jeg hadde så lyst til å gi de en klem, men hadde på forhånd spurt kompisen vår hvordan man hilser/takker, og han fortalte at det gjør man ikke, ei heller håndhilser.

Ikke riktig alle skolebarna kom, da de eldste (fra 8 – 10 årsalderen) jobber på rismarkene eller hjelper til med andre oppgaver.

Flere mødre uttrykte redsel for å ikke ha nok melk til babyene gjennom vinteren, så da dro vi til det lokale markedet og kjøpte inn flere bokser med morsmelkerstatning. Da vi kom tilbake, visste det seg å være flere mødre med babyer, så noen fikk penger til å kjøpe erstatning.

Alt vi donerte til landsbyen ble sirlig nedfelt i den overordnedes bok, han telte alt fra sekker til viskelær.

Ei søt lita jente som gladelig poserte i sitt nye skjørt.

Vi ble invitert til å bli med til landsbyen etter utdelingen av gavene. Og vår venn Lung, ønsket å vise oss rismarkene sine.

Et meget hyggelig besøk, hvor vi fikk servert lunsj av selveste «sjefen». Menyen besto av sticky Rice servert med suppe, med blader. Et godt måltid, og mette ble vi.

Mens vi spiste var det ei jente som hele tiden fulgte med oss, hun hadde lyst til leke med Thea. Og det visste seg at de var like gamle.

Hun fulgte med oss overalt.

Thea kjøper inn litt søtsaker på den lokale butikken.

Thea lærer de alfabetet og å telle til 10 på engelsk.

Jenta ble med oss til markedet og da kjøpte vi inn masse godt, det var jo tross alt lørdag. De delte ut til alle barna.

Sender en stor/ større/ størst hilsen til alle dere hjemme som støttet oss med et pengebeløp når vi var i Myanmar. Vi fikk inn såpass mye penger, at denne gangen kunne vi gi bistand til en liten landsby i Laos. Ennå har vi igjen noen kroner, så vi får se hvor vi ender opp neste gang. Det står iallefall ikke på mennesker som har behov for hjelp. Det er mye fattigdom å se på denne reisen, men alikevel er det mye latter, smil og vennlighet. Vi blir så utrolig godt mottatt av alle sammen. Og vi får høre så utrolig mange hyggelige og ekle historier. Må bare gjenfortelle en historie som Lung fortalte da vi inviterte han med oss ut for å spise pizza, noe han aldri hadde smakt tidligere. Han kunne fortelle at han har spist cobra, rotter, hunder, andre slanger og jordrotter…. Og at her i Luang Prabang er det 2 restauranter som griller hunder. Jaja, jeg holder meg gladelig til pizza og noodler. Og mange andre historier kunne han fortelle oss.En utrolig meningsfull og innholdsrik dag, takket være dere der hjemme. Årets julegave er overrakt til en hel landsby i Laos – Baumxieng Village.